Berit Kjøll trenger ingen fiender. Ikke med de vennene hun har.

Nå har åtte av dem skrevet leserinnlegg i Dagbladet, av dem selv omtalt som «kronikk». De fleste andre vil oppfatte det som en rasende øyeblikksreaksjon av den typen der en skulle ønske at en ikke hadde kommet i skade for å trykke på send-knappen.

Innlegget er i en mailutveksling fra avsendernes side omtalt som å være i et «fargerikt, noe hofteskytende språk», i motsetning til mange andre «søvnige» kronikker som media angivelig publiserer. De fleste av oss andre vil synes det er trist at åtte ledere i norske særforbund ikke er i stand til å fremføre ett argument, bare emosjonelle karakteristikker av pianisten, som i dette tilfellet er sportskommentatoren i Dagbladet.

Med en viss sannsynlighet er dette dråpen i begeret for idrettspresidenten. Alle særforbund og idrettskretser ble invitert til å skrive under innlegget. 47 særforbund og alle idrettskretsene takket nei.

Det er en veldig oppmuntring for alle dem som beklager det udemokratiske og ubegripelige valget av Berit Kjøll som idrettspresident. Men her skal en likevel være litt forsiktig med å feire seieren, for blant dem som ikke har skrevet under, er for eksempel håndballpresident Kåre Geir Lio, som heiet på initiativet, og hadde hovedansvaret for at valget gikk som det gikk i 2019.

En annen av bidragsyterne i prosessen mot «støtteskrivet» var Grethe Fossli, tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og tidligere visepresident i Norges Idrettsforbund (NIF) og nåværende leder i Norges Bedriftsidrettsforbund, men viktigere enn alt det: Hun er leder i valgkomiteen i NIF.

Det er all grunn til å spørre hvorfor de to ikke ville skrive under på et opprop som de selv var med og tok initiativet til, og det er enda større grunn til å undre seg på hvordan tingdelegatene skal kunne ha tillit til en slik valgkomiteleder?

Det som nå foregår i toppen av norsk idrett er maktkamp av den typen som gjerne omtales som «gjørmebryting». Her er enkeltpersoner som holder hverandre i posisjon, her er en idrettsledelse som ikke forholder seg til styrerepresentantene sine, og som en konsekvens av det går idretten fra den ene skandalesaken til den andre.

Den drøyeste av alle, er den som sjelden blir omtalt: Alt det norsk idrett for tida ikke gjør, for eksempel for de som rammest hardest av pandemien. I stedet finner presidenten opp saker for å skape et inntrykk av vitalitet og handlekraft.

Presidenten er ikke på valg på årets idrettsting. Det kreves to tredjedels flertall for å felle henne på et mistillitsforslag. Prosessen må starte med at resten av idrettsstyret står opp, selv om de har latt seg forlede til å skrive under på det noen oppfatter som en lojalitetserklæring.

Om det ikke var klart før, så må det være det nå:

Norsk idrett tåler ikke to år med en sånn ledelse.