Gjennom firmaet MyGame har norsk idrett inngått en avtale om å produsere og strømme kamper i håndball, fotball, ishockey, basketball, innebandy og volleyball fra hele Norge ved hjelp av spesialutviklede sportskameraer. Dette skal gjelde kamper for lag helt ned til 15 års alder. Deltar det spillere som er 13 og 14 år i disse kampene skal også disse streames. Dermed kan alle se de ungdomskampene man måtte ønske gjennom en app på telefonen og/eller nettbrettet. Det er all grunn til å være ytterst skeptisk til å gjøre idrettsaktiviteten til norsk ungdom til allemannseie.

For å ta det med en gang: Det er mulig å reservere seg fra at kamper man deltar i blir livestreamet og sendt ut omverdenen. Da må man ta et aktivt valg ved å gå inn i idrettens datasystemer å reservere seg. Allerede her burde det blinket et rødt lys. Det burde i stedet vært slik at man aktivt ga et samtykke for å kunne bli filmet. Nå har særidrettene med MyGame pesende i ryggen i stedet gått for at alle samtykker inntil det motsatte er kommunisert – et samtykke som må gis på et nettsted som ganske få faktisk vet om.

I en tid hvor idretten fremdeles har utfordringer med å redegjøre for sitt reelle medlemstall, så forventer man altså at hver og en ungdom aktivt skal logge seg inn på idrettens systemer for å reservere seg. Min erfaring er at andelen som faktisk vet om Minidrett er forsvinnende liten. Dette vil aldri kunne bli en tilfredsstillende måte å fange opp alle de som ikke ønsker å bli en del av en idrettshverdag som synes i nettbrettene og telefonene rundt omkring i de tusen hjem. Mange kommer til å utøve idretten uvitende om at de blir direktesendt til potensielt sett hele verden.

MyGame er et kommersielt selskap som – naturlig nok – primært ønsker å tjene penger. Selskapet ønsker at flest mulig skal betale for å se kamper. I møte med flere særforbund har selskapet anmodet særforbundene om å være varsomme med å kommunisere ut muligheten for å reservere seg. Dette må man anta henger sammen med et økonomisk motiv for å selge flest mulig abonnement. Dette bare viser MyGame sine prioriteringer. Her kan det virke som om idretten bare har lojalt har fulgt anmodningen – uten å stille de nødvendige kritiske spørsmålene på vegne av idrettens medlemmer.

Se for deg at man lever i frykt for noen, og at man i 15 år har flyttet fra det ene stedet til det andre. Endelig har man funnet et sted hvor man føler man kan senke skuldrene. Man har til og med funnet et innebandylag hvor man trives. Man spiller kamper også. Så får man vite at kampene streames på nettet. Om man da velger å reservere seg så vil alle vite at det er den sist ankomne som «har skylden» for at streamingen stoppet – hvordan vil det oppleves? Ønsker man å stå i det ubehagelige trykket fra andre ivrige foresatte og venner? Eller bare slutter man med aktiviteten på grunn av frykt for egen sikkerhet, og følelsen av at man fratar lagkameratene noe? Hørte man «idrettsglede for alle»?

Hvorfor skal man bidra til å kommersialisere idretten også for barn? Ja, fram til man er 18 år er man faktisk å anse som nettopp barn. Selv om man ikke har noen «trusler» i livet, så er det åpenbart at ikke all ungdom vil synes det er like fristende å bli kringkastet mens man utøver idrett. Vil dette medføre at flere starter eller slutter med idrettsaktivitet? Jeg tror det vil kunne bidra til ytterligere mobbing, trakassering, stigmatisering og frykt. Skal vi uten videre tillate det? Hvem orker å være den ene familien som fratar de andre på laget «gleden» av å bli vist på «TV» og nett mens man spiller kamp? Det er et paradoks at idrettsorganisasjonen den ene dagen er opptatt av å dempe kroppspresset, mens man den neste sier at her skal det filmes, forsterkes og utleveres.

Det er åpenbart at miljøene som er mest opptatt av resultat og prestasjon omfavner muligheten til å bli livestreamet. Man skal vise for flest mulig hvor gode man er. Igjen så glemmer man helt den delen av våre barn som kanskje har et annet fokus i idrettsutøvelsen. Man bør være varsom med å kjøre all aktivitet i retning av «toppidrettskverna», og heller fokusere mer på og også bli en samfunnsaktør for de mange som utøver idrett på helt andre premisser enn å bli en ny «Haaland». Det er åpenbart at en streamingtjeneste i all ungdomsidrett vil bidra til et ytterligere resultatfokus og prestasjonspress fra trenere, ledere og omgivelser. Lite annet får ungdom til å storme ut av organisert idrett enn nettopp dette.

Så hører vi at man ønsker kontroll på videoklipp og bilder som legges ut på ulike sosiale medier i privat regi i forbindelse med idrettsaktivitet. Det fremstår som uklart for meg hvordan en livestreaming av alle kamper skal kunne redusere omfanget av dette – snarere får man en kommersiell, åpen arena hvor slikt materiale kan hentes fra for ytterligere uønsket formidling.

Videre kan man spekulere i hvem denne streamingen er for. Er ikke det potensielle publikummet allerede i hallen? Skal idretten flytte folk fra tribunen til skjermen? Er det hovedmålet? Hvilke andre personer – enn kanskje de med onde hensikter – vil betale for å se en innebandykamp mellom to lag med 15-åringer? Hvorfor er dette så viktig? Velger man virkelig å se bort ifra alle de opplagte negative konsekvensene for at en bestemor på Helgeland skal kunne se barnebarnet spille kamp på Hamar? Er det riktig prioritering?

Det finnes allerede kommuner og andre halleiere som motsetter seg denne utviklingen. I idrettshallene Trondheim kommune eier har kommunen foreløpig sagt nei til montering av disse kameraene. Som selv ansatt i idretten er det pinlig å oppleve at representanter fra det offentlige påpeker idrettens tilsynelatende fraværende bekymring for barnas personvern i forbindelse med utøvelse av idrettsaktivitet. Hva gjør det med troverdigheten til idrettsorganisasjon neste gang vi påberoper oss gode hensikter i håp om å få flere anlegg/mer midler for å bedre de samme barnas hverdag?

Hvorfor er det slik at det offentlige og andre organisasjoner – som Stine Sofies Stiftelse – tilsynelatende er mer opptatt av barnas vel og vel enn idretten? Har idretten blitt så kynisk at det eneste som teller er det som skjer mens kampen pågår? Det eneste som er sikkert er at MyGame – i samarbeid med idretten – skrur opp kameraer i rekordfart. Snart også i din lokale idrettshall.

Norsk idrett uttaler til stadighet hvor opptatt man er av at alle skal med, og at vi ønsker å snu statistikken som forteller at stadig færre ungdommer ønsker å delta i den organiserte idrettsaktiviteten. Jeg vil hevde at den ukritiske tilnærmingen til å tillate livestreaming i ungdomsidretten er nok et eksempel som viser at idretten sier en ting, men gjør noe helt annet. Dette vil medføre at enda færre ungdommer føler seg hjemme i organisert idrett. Dog jubler nok de mest ambisiøse og resultatfokuserte. Idretten valgte «førsterekka». Igjen.