Den Islamske Stat (IS) gikk i august 2014 til angrep på Sinjarområdet i Irak, der flertallet av befolkningen var jesidier, ei etnisk gruppe i opposisjon til islam. Hensikten var å utslette de vantro for godt. IS ville gjennomføre et folkemord.

Begrepet folkemord, genocide, ble i 1944 konstruert av den polske jøden Raphael Lemkin. Begrepet skulle dekke slike forbrytelser som nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig og tyrkernes utryddelse av den armenske befolkningen i Midtøsten 30 år tidligere. FN vedtok i 1948 en konvensjon der folkemord defineres, og der statenes plikt til å forhindre folkemord, bistå ofrene og straffe utøverne slås fast.

I våre dager brukes kanskje begrepet folkemord litt for ofte, når undertrykte og forfulgte folkegrupper søker sympati. Men det kan ikke være tvil om at begrepet er på sin plass i beskrivelsen av den Islamske stats nådeløse kampanje mot jesidiene.

Angrepene i august 2014 og kampene som fulgte la store deler av Sinjarområdet i grus. Flere tusen menn og eldre kvinner blei lagt i massegraver, mens barn og yngre kvinner ble tatt til fange. Barna blir oppdratt til å hate sine foreldres religion, mens mer enn 6 000 yngre kvinner ble gjort til sexslaver. De ble redusert til gjenstander: solgt på auksjoner og utvekslet som gaver mellom de mannlige islamistene. Dette var et bevisst angrep på jesidienes kultur, der seksuelle forbindelser med ikke-jesidier er forbudt.

Rundt 300 000 jesidier flyktet fra Sinjar i 2014. Mange har klart å komme til andre land, også Norge, men de fleste bor mer enn åtte år seinere fortsatt i teltleirer i Irak og Syria under kummerlige forhold. Rundt 3000 kvinner som har unnsluppet slaveriet hos IS er i desperat behov for fysisk og psykisk rehabilitering, men like mange fortsatt er savnet. I et bevisst brudd med jesidienes tradisjoner blir de voldtatte kvinnene ønsket velkommen tilbake, og renset for skam gjennom en seremoni i det hellige senter Lalish.

Også mange menn har fått fysiske og psykiske skader i folkemord-kampanjen, men et tynt telt i en flyktningeleir er den triste realiteten for svært mange. Mange ønsker nok å vende tilbake til Sinjar, men gjenoppbygginga går trått, blant annet fordi ansvaret for området er uavklart. Arabere og kurdere strider om kontrollen over Ninive-provinsen der Sinjar ligger. Makta på Sinjar er fordelt på minst åtte ulike væpnede grupper, og både Tyrkia og Iran nører opp under motsetningene.

Det er noen lysglimt: Irakiske myndigheter i Bagdad har vedtatt å gi økonomisk støtte til ofrene, og har lovet å føre tilbake til jesidiene store områder Saddam Hussein beslagla på 1970-tallet. Jesidienes egne organisasjoner og internasjonale bistandsarbeidere bygger skoler og reparerer infrastruktur, men ressursene er små og sikkerheten truet av konflikter mellom de ulike væpnede gruppene.

I denne situasjonen er det avgjørende for jesidienes framtid at det internasjonale samfunnet tar ansvar. Det først skrittet må være å erkjenne at jesidiene virkelig er rammet av folkemord. Men en slik erkjennelse har ingen verdi hvis den ikke følges opp av tiltak for å bedre ofrenes situasjon og straffe overgripere, slik FNs folkemordkonvensjon pålegger Norge og andre ratifiserende stater.

Den tyske Forbundsdagen i Berlin har for få dager siden enstemmig vedtatt å erkjenne at jesidiene er utsatt for folkemord, og at dette medfører en plikt til å hjelpe. Flere andre nasjonalforsamlinger har fattet lignende vedtak.

Også i det norske Stortinget blir det nå forberedt et forslag om at folkemordet må erkjennes, og at Norge må styrke sine innsats for ofrene. La oss håpe at også norske folkevalgte innser situasjonens alvor.