No vil æ færra te Argentina og Brasil,

Færra på tur te Argentina og Brasil,

Der ska æ kvil i sola,

og prøv å kom på rætt kjøl,

nu e det punktum finale,

du får prøv å smør brødskiva di sjøl!

(fritt etter Lynni Treekrem)

Mye står faktisk på spill om dagen. Folks tiltro til politikken som vårt beste verktøy for problemløsning avhenger av en dyp tillit mellom folk og folkevalgte, og den har vi etter hvert begynt å ta for gitt i Norge.

Da er det lett å glemme hvordan tilliten har oppstått: Utvilsomt spiller historiske og kulturelle betingelser en stor rolle, fra det norske bosettingsmønsteret til hvordan demokratiet her til lands i sin tid ble til. Men i etterkrigstiden har norsk samfunnsliv og politikk også høstet godt av en tillit som har oppstått nettopp fordi de fleste har kunnet stole på at politikken fungerer, og at politikerne er der også for dem.

Nå er vi for Norges del i den mest dramatiske internasjonale situasjonen på flere tiår. En perfekt storm av omstendigheter innvarsler noe av en skjebnetid for den videre tilliten til norsk politikk. Det synes du kanskje er store ord? Jeg synes i alle fall det selv – men jeg tror de er berettiget.

Rundt oss kan vi observere langsiktige utviklinger som slitasjeskadene på en rekke demokratier rundt oss, ytre høyres spektakulære comeback de siste årene, et Europa som aldri igjen fikk fotfeste etter finanskrisen, og autoritære land med en helt annen selvtillit enn for tjue år siden. Det hele har til nå kulminert i det fryktelige angrepet på Ukraina, og de konsekvenser krigen får i våre nærområder. Russland brenner gass og stenger kranene til Europa. Sverige stiller opp med flere hundre milliarder kroner for å hindre ny finanskrise som følge av energikrisen. Og her hjemme – som i så mange andre land – råder en prisvekst som bare vil merkes mer og mer for folk og næringsliv utover høsten, og usikkerheten råder både i folks hjem og i hele bransjer.

Stortinget har for sin egen del et spektakulært år bak seg, der skandalene har stått i kø.

Og med alt dette som bakteppe har strømpriskrisen avdekket en politisk debattkultur i Norge nesten ute av stand til å kombinere forståelige virkelighetsbeskrivelser med faktiske løsninger – i stedet hagler det med lettvinte svar og anklager om alt fra folkeforakt til logring for despoter i øst. Jeg er sterk tilhenger av et friskt offentlig ordskifte med tydelige uenigheter. Men sindigheten trengs, spesielt da.

Det fremstår ganske enkelt ikke som om politikken akkurat nå greier å henge med på de skiftende omstendighetene, eller svare til folks forventninger om å løse problemer. Politikken er for så vidt urettferdig slik. Mange statsråder, stortingsrepresentanter (og byråkrater) jobber utvilsomt knallhardt for å finne gode løsninger på det som for mange fremstår som nesten uløselige problemer. Men det hjelper ikke, når løsningene så langt uteblir, og det vi heller ser, er usikkerhet og støy.

En skulle derfor tro at det ekstraordinære stortingsmøtet 19. september – der strømkrisens konsekvenser for folk og næringsliv skal drøftes – ble tillagt en viss symbolsk betydning, ikke minst av politikerne som har ansvar for næringslivet: Næringskomiteen.

Men Aftenposten meldte søndag at ingen fra komiteen kommer til å være til stede. De er i stedet på en tretten dagers komitéreise til Argentina og Brasil.

Komitéleder Willfred Nordlund (Sp) sier til avisa at det er mange norske selskaper som Hydro, Jotun og Equinor med stor aktivitet i Sør-Amerika. «Komiteens medlemmer er svært opptatt av norsk næringslivs rammevilkår både i Norge, og samtidig hvilke muligheter vi har for økt eksport», sier han til Aftenposten, etter å ha medgitt at komiteen både har vurdert å utsette eller avlyse reisen. Det må nødvendigvis bety at de har slått fra seg muligheten for å utsette avreisen med to dager, slik at de kunne gjort begge deler.

Det er sikkert nyttig for næringskomiteen å møte norsk industri i Sør-Amerika. Og stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) har formelt sett helt rett i at det viktigste er at Stortinget blir vedtaksdyktige, og at nok representanter er til stede. Stortinget er formelt sett – og i praksis – fullt ut i stand til å diskutere strømpriskrisen uten at stortingsrepresentantene som har ansvar for industri og næring er til stede.

Men det betyr ikke at det er særlig smart. Å se bort fra den symbolske betydningen det vil bli tillagt at så mange av de folkevalgte som har som ansvar å drive nærings- og industripolitikk befinner seg på andre siden av kloden mens Stortinget diskuterer strømpriskrisen, er å overse at politikk er mye mer enn vedtak og ryddige saksprosesser. Politikken må bygge på tillit, den må oppleves å svare på utfordringer som oppleves i de levde liv – og den må ikke minst svare til situasjonsforståelsen som råder i resten av samfunnet.

Uansett om en er skeptisk til strømkrisepakker til næringslivet, eller tilhenger av store krisebevilgninger, skulle en nesten tro at det var viktig å være til stede i salen når diskusjonene for alvor begynner?

Og i et slikt perspektiv – at vi faktisk befinner oss i krise, og at tillit ikke er en evigvarende, fornybar ressurs – er det nesten ikke til å tro at næringskomiteen holder fast ved sin beslutning om å reise. Det avslører en manglende forståelse for politikkens rolle.

En trenger ingen spåkule for å se for seg hvordan det i ettertid vil fremstå, og hvordan det vil bli brukt av alle som ser seg tjent med å bryte ned tilliten, de som vil si at politikerne ikke bryr seg, at de er fjerne for folk, og at de ikke forstår alvoret.

For de vil jo dessverre ha litt rett: Hvor krise synes de egentlig det er, når de ikke selv prioriterer krisemøtet?

Problemet kan lett unngås. Stortinget reiser ikke på SAS Go Light, for å si det slik. Næringskomiteen kan derfor lett booke om billettene, og møte opp 19. september.