Gå til sidens hovedinnhold

Ingen grunn til å frykte svenske tilstander

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol liker ikke brukervalg i hjemmebaserte tjenester og frykter svenske tilstander i eldreomsorgen (Trønder-Avisa 21.12)

Det er riktig at en undersøkelseskommisjon i Sverige har funnet flere mangler i svensk eldreomsorg, blant annet knyttet til nok faglærte ressurser og samhandling, men dette handler ikke om innslaget av private aktører i svensk eldreomsorg. Private står for rundt 20 prosent av den offentlige finansierte og lovpålagte eldreomsorgen i Sverige, mens Kjerkol får det til høres ut som det er 80 prosent. I magasinet Kommunalarbetaren 18. juni skriver Helena Gunnarsson. "Privata arbetsgivare står hittills enbart för sju procent av anmälningarna om allvarliga coronatillbud i äldreomsorgen, trots att en femtedel av sektorn är privatiserad" Mange av de private i Sverige var tidlig ute med besøksrestriksjoner på sine sykehjem, før både norske og danske myndigheter og hele tre uker før svenske myndigheter innførte dette. En oversikt fra Stockholms stad fra 5. mai i år, viser marginale forskjeller mellom smitte på sykehjem drevet av kommunen versus private. Private kommer bedre ut enn offentlige i årlige kvalitetsmålinger, og har i snitt noe lavere andel midlertidige ansatte og et høyere utdannelsesnivå.

"Suksessen" i Norge beror ikke på et lavere innslag av private aktører. Godt smittevern handler om lederskap, enhetlig struktur og aktiv oppfølging av krav til forsvarlige helsetjenester. Norge har lyktes godt med dette, også med et vesentlig innslag av private aktører mange steder. Å levere helse og omsorgstjenester til norske kommuner er ikke for amatører. Strenge anbudskrav knyttet til blant annet forsvarlighetskrav i helsetjenestene fordrer leverandører med høy faglig kvalitet og integritet.

I Norge har både kommunene, private og ideelle aktører hatt store krevende oppgaver både innenfor institusjon og hjemmebaserte tjenester, men har samarbeidet godt. Det ble fort etablert felles beredskapsnettverk i foreks Oslo, blant alle leverandørene, som jobbet sammen for å få på bordet beste praksis på hindring av smittespredning og håndtering av smittesituasjon. Helsedirektoratet og kommunene har lagt føringer og bestemmelser knyttet til smittevernutstyr karantenebestemmelser/smittehåndtering/besøksrestriksjoner og hvor helsepersonell la ned en stor og imponerende innsats helt uavhengig av hvilken arbeidsgiver de hadde (statlig/kommunal/privat.

Kjerkol fastslår at "for Arbeiderpartiet handler frihet i omsorgen om å få mer variasjon og mulighet bestemme hverdagen mest mulig selv. Det handler om at man møter flinke fagfolk som er trygge i jobben sin og tjenester som henger sømløst sammen. Vi mener norsk eldreomsorg trenger mer ressurser og ansatte fortjener større tillit, høyere lønn, faste hele stillinger og bedre arbeidshverdager."

Det er ikke mulig å være uenige i noe av dette. Dette er krav som i dag stilles til de private, og som mange av dem helt uoppfordret kommer til bordet med, fordi det for enhver virksomhet som skal ha livets rett er helt nødvendig å ha både flinke og dedikerte medarbeidere, fornøyde brukere og pasienter, for å ha myndighetenes tillit.

Når kommunene aktivt legger til rette for brukervalg, gir de sine egne innbyggere større råderett og innflytelse over de tjenestene de mottar hjemme. Makt og myndighet til å velge bort leverandører som man ikke er fornøyd med, eller makt og myndighet til å velge bort et utilfredsstillende kommunalt tilbud er god forbrukerpolitikk. Det skaper gode insentiver til at både kommunale og private tilbydere har noe å strekke seg etter, for å bli enda bedre på å yte gode tjenester av høy kvalitet. Når dette kombineres og forutsettes med tydelige kvalitetskrav og forventninger fra myndighetene gir dette gode løsninger for dem tjenestene er ment for – pasienter og brukere.

Kommentarer til denne saken