I Russland ønsker de hverandre god jul med hilsenen » Til lykke med fødselen.» Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde. I den russiske hilsen vises det til et spesielt barn, barnet fra Betlehem. For russerne vil gjennom sin hilsen få fram at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli.

Om vi sliter her i livet eller lykkes, kommer julen med sitt budskap til oss. Økonomiske, sosiale eller moralske skillelinjer har ingen betydning. Barnet ble født i en stall. Det viser at julen er for alle.

I dags- og ukepressen kommer det fram at folk er glad i julen. Men jul er så mangt. Men jeg ønsker ikke en fordømmelse av vår advents- og julefeiring. Og Rudolf Nilsens dikt viser at desembers mangfold

«Og ribbe og surkål og øl og dram,

de åt og drakk for å ære Ham,

som fødtes i armod og døde i skam.»

Det er travle desemberdager, men desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Folk betaler gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben.

Og når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.

«Det finnes ikke noe nytt under solen,» fastslo Forkynneren for 2300 år siden. Historien gjentar seg. Det opplever vi nå i desember.

Men advent og julehøytiden åpner opp. Vi er sammensatte mennesker, noe som særlig kommer tydelig til uttrykk nå i desember. For desember rommer det aller meste, glede og forventning, men også anger og sorg. Måneden er spesiell, og den åpner opp for noe av det dypeste i oss! Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet.

Selv om desember er full av motsetninger åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar på mange måter jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører. Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg. For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned!

En bekjent sa til meg i januar at han hadde hatt en fin jul. Han hadde klart å slappe av og samle krefter, ja han hadde latt jul være jul! Andre lar jul være jul på sin måte. Det er derfor viktig ikke å gi noen fasittsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. For da blir vi fort moraliserende. Og dårlig samvittighet har vi nok av ellers.

«Den fyrste gong hu skinte så laga hu ei bru imella seg og himmel'n og ei krybbe og ei ku.»

Alf Prøysen fanger her inn julen. Midt på himmelen står stjernen som et brokar for himmelbrua ned til huset hennar Jordmor- Matja. Lysbroen fra himmelen til ei krybbe og ei ku.

Tusener går til gudstjenester i desember, særlig den julaften hører med. Barndommens julegudstjeneste- og alle minnene er viktige for meg. Og de ønsker også i år å høre juleevangeliet slik Lukas formidler det og vil lytte til eller synge med i «Deilig er jorden.» Den er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen. Men det er ikke bare en protestsalme! For salmen er også fylt av drømmer om en annen tid som vi alle lengter etter. Og vi håper den kommer snart. For smittefare og redsel for naturen som ødelegges preger oss!

Men stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken, også i desember. Derfor trenger vi en kirke som ikke diskriminerer alle som tenker «annerledes»

Skal den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en meningskirke! Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til uttrykk nå i desember. Og det må det være tillat å være desemberreligiøse.

Og fordi Gud kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si som russerne «Til lykke med fødselen!».