Gå til sidens hovedinnhold

Innleid og ufri

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pandemien har gitt borgerlige krefter god anledning til å slå en kile mellom ansatte i offentlig og privat sektor. I det private er mange permitterte, og enda flere frykter for jobbene sine i framtida. Arbeidsløsheten er høy, og bedriftene står i fare for å gå overende. I det offentlige er jobbene trygge, sjøl om mange ansatte i barnehager, skoler og helsevesenet er utmatta etter å ha stått på dag og natt gjennom pandemien. Mange i typiske kvinneyrker i offentlig sektor føler det nå endelig er deres tur til å få et skikkelig lønnsløft.

Høyresidas politikere spiller på denne konstruerte motsetninga, slik at ansatte i privat og offentlig sektor retter skytset mot hverandre heller enn mot sjefene. Sist så vi dette da avtroppende Frp-leder Siv Jensen ville blande seg inn i det norske lønnsoppgjøret til fordel for sykepleiere og lærere: Jensen satt sju år som finansminister uten å løfte en finger for å bedre rammebetingelsene for offentlig sektor!

På venstresida er vi opptatt av å finne saker som kan forene ansatte i privat og offentlig sektor til felles kamp for et bedre regulert arbeidsliv og mer rettferdig Norge. En slik sak er kampen mot innleie.

Tradisjonelt har regelen i det norske arbeidslivet vært faste stillinger. Fast stilling gir de ansatte trygghet, både på jobben og i hverdagen. De siste årene har imidlertid noe skjedd. I det norske arbeidslivet har vi fått et lag av folk som ikke aner hvor lenge de har jobb. Kontraktene deres kan vare i dager, uker eller måneder - men de er aldri permanente. Disse arbeiderne er sjelden ansatt på stedet der de jobber, men blir i stedet innleid gjennom store bemanningsforetak.

Innleie rammer både kvinnedominerte yrker innen helse og oppvekst og mannsdominerte yrker i bygg, anlegg og industri. Enten man jobber i barnehage eller i verkstedhall, på byggeplass eller på helsehus, så er sjansen stor for at kollegene på jobben byttes ut lenge før man har rukket å bli kjent med dem. Arbeidskollektiv blir til slutt et fremmedord.

For arbeidskjøperen er innleie fristende, fordi det sikrer ham fleksibilitet. De innleide kan forsvinne på dagen når kontraktene deres utløper. Innleide ansatte er også lettere å ha med å gjøre, og ikke på en god måte. Trygghet i jobben gir også mot til å si fra om det som ikke er som det skal på arbeidsplassen. Innleide gjennom bemanningsforetak har ikke den samme tryggheten til å stå på krava. Trygghet og tilhørighet er viktig for å prestere i jobben, men innleie virker stikk motsatt. I en travel hverdag vil ofte de fast ansatte investere minimalt i å bli kjent med innleide Andrei eller Ana på pausa.

For arbeideren er innleie en tilsvarende trussel mot fleksibiliteten. Fast jobb gir frihet i livet. Det gir deg trygghet til å ta opp lån, kjøpe hus og stifte familie. En fast ansettelse betyr også trygghet for at du får fritid og ferie, fremfor at du må sitte med telefonen i hånda og vente på vakter.

Men innleie skaper også utrygghet for flere enn bare de ansatte. Innleie skaper utrygghet for samfunnet, slik klubbleder Ståle Johansen ved verftet Kværner Verdal har påpekt, er innleie en lavkompetansestrategi. Arbeidskjøper bruker kun et minimum av tid og krefter på at den innleide arbeidstaker skal få det minimum av infomasjon som trengs for å kunne gjøre jobben. I industrien er det kanskje et raskt HMS-kurs, i barnehagen en kjapp gjennomgang av branninstruksen – hvis man er heldig. Ser man dette i sammenheng med språkvansker og dårlig kommunikasjon, er det ikke rart at utenlandske, innleide arbeidere er overrepresentert i ulykkesstatistikken i industrien. Ingen arbeidsgiver vil investere i en arbeider som forsvinner igjen, kanskje allerede om en måned eller en uke. I en bransje som bygg og anlegg ser vi hva slags konsekvenser dette kan få om det går for langt. Her har produktiviteten falt de siste årene, til tross for alle teknologiske nyvinninger.

Over tid fører økt bruk av innleie til at samfunnet blir helt prisgitt private bemanningsforetak. Under pandemien har vi sett hvordan norske verft kneler når de ikke får importere innleide pendlerarbeidere fra Øst-Europa. Alt for mange næringer har satsa på et løsarbeidersystem som er utrygt for arbeiderne det gjelder, ustabilt for kollegaene, og som slår tilbake på næringa det sekundet man ikke lenger kan leie inn arbeidsfolk fra EØS-området.

Situasjonen er ganske lik i offentlig sektor. I norske barnehager har det vært en eksplosjon i innleie fra bemanningsbyråer de siste årene. Slik utsetter kommuner med trange budsjetter å øke grunnbemanningen i barnehagen. Resultatet blir at barnehagene er så knapt bemanna at de ikke engang tåler de vanlige sykdomsrundene som kommer før jul hvert år.

Like sikkert som at omgangssyka kommer uka før Lucia, er det at alle bemanningsbyråene er skrapt tomme for vikarer å sende ut på landets barnehager. Dermed får Luciatogene skrangle seg av gårde med en ansatt foran og en ansatt bak, med en merkantil på midten.

En slik lavkompetansestrategi, som innleie er, har store konsekvenser for pedagogiske tilbudet som ungene får i barnehagene. De må stadig forholde seg til nye, ukjente personer, ofte uten pedagogisk kompetanse. Det sier seg selv at det fører til usikkerhet og lite stabilitet for barna, spesielt for de som i størst grad trenger faste rammer og ansatte som kjenner akkurat deres behov. Dette var situasjonen allerede før korona, men pandemien har gjort situasjonen mye verre. I en tid hvor symptomer man tidligere ville ha tatt to paracet for på vei inn døra på jobb, er man nå pålagt å holde seg hjemme og teste for ørtende gang.

Det har også blitt tydelig hvor avhengige vi har gjort av oss av innleie fra bemanningsbyråer for å sikre befolkningen et forsvarlig helsetilbud. Da regjeringen stengte grensene i januar var konsekvensen at det på bare én uke var hele 330 udekte vakter for spesialsykepleiere ved Oslo Universitetssykehus. Ved St. Olavs i Trondheim fikk sykepleierne redusert ferien sin i 2020 med en uke, samt en forventning om å ta på seg helgearbeid, fordi det på grunn av smittevernhensyn var stopp i innleie av vikarer fra vikarbyråer.
Et velkjent politisk slagord er at arbeid for alle er jobb nummer én. Da er det merkelig at vi overlater til private å drive arbeidsformidling.

Å skaffe arbeidskraft til samfunnskritiske sektorer bør være en oppgave for det offentlige. Framfor å bygge et arbeidsliv på innleie, bør vi øke grunnbemanningen i både bygg, industri og innafor den offentlig velferdsstaten. Der innleie fortsatt behøves bør det ikke skje gjennom bemanningsbyråer, men gjennom utleie mellom produksjonsbedrifter og kommunale vikarordninger. Den offentlige arbeidsformidlingen bør gjenreises. Målet må være faste, trygge stillinger for flest mulig. Det vil gi frihet og fleksibilitet til de ansatte, og trygghet for samfunnet.

Kommentarer til denne saken