For ganske nøyaktig to måneder siden ble 22 år gamle Mahsa Amini drept. Hun ble drept av det iranske moralpolitiet fordi hun brukte hijaben «feil». Amini har blitt et symbol på motstanden mot Irans religiøse diktaturregime – og drapet på Mahsa ble gnisten som tente en protestflamme over hele Iran.

To måneder etter drapet på 22-åringen pågår protestene for fullt. Bilder av kvinner som brenner hijaber og klipper håret i protest mot regimet har gått verden rundt. Også utenfor Irans grenser har store folkemengder demonstrert. I byer som Oslo, Washington, Berlin, Los Angeles, Istanbul, Buenos Aires, Beirut, London og Paris – for å nevne noen – har det vært store demonstrasjoner. Felles for alle er at bildet av Mahsa Amini alltid er godt synlig.

Det å heve sin stemme mot iranske myndigheter koster. På Trønderdebatt forrige uke kunne vi lese innlegget til «Nika». I sitt innlegg skrev hun blant annet «jeg vil helst være anonym fordi familien min bor i Iran, og hvis jeg bruker mitt virkelige navn, kan det sette både meg og familien i fare».

Les også

De siste begivenhetene i Iran

Eller søskenbarna til Mahsa Amini, som bor i Bergen. Da de deltok på «Lindmo» forrige fredag kunne de fortelle at deres valg om å protestere mot regimet – i Norge – ville føre til at de ikke kan besøke Iran igjen.

17 år gamle Abolfazl Adinezadeh ble skutt 24 ganger i magen på kloss hold av sikkerhetsstyrkene da han demonstrerte mot det iranske regimet. Drapet på tenåringsgutten er bare ett eksempel på at demonstrantene i Iran demonstrerer med livet som innsats. Siden Mahsa Aminis død for to måneder siden, har minst 326 mennesker blitt drept av iranske sikkerhetsstyrker i forbindelse med protestene. Av disse er 43 barn.

Søndag 13. november avsa en iransk domstol dødsstraff for den første demonstranten som har deltatt i protester i kjølvannet av Mahsas død. Til NRK sier leder av Iran Human Rights, Mahmood Amiry-Moghaddam, at «alt tyder på at myndighetene har tenkt å bruke henrettelser av arresterte demonstranter for å spre frykt».

Iranske sikkerhetsstyrker har siden midten av september 2022 arrestert omtrent 14 000 mennesker i forbindelse med demonstrasjonene. Irans øverste leder, Ali Khamenei, skal ha oppfordret domstolene til å gi en «tøff straff» til demonstrantene. Amnesty International uttalte i kjølvannet av dødsdommen at dette nok var starten på en rekke dødsdommer. Og dessverre hadde Amnesty rett.

I løpet av forrige uke ble fem mennesker, ifølge BBC, dømt til døden i forbindelse med demonstrasjonene.

Situasjonen i Iran, hvor mennesker som demonstrerer for demokrati, likestilling og frihet, drepes på åpen gate og dømmes til døden, virker helt absurd. Hendelsene som utspiller seg i Iran er vanskelig for noen født og oppvokst i et av verdens tryggeste land, å forestille seg.

Kan vi bidra i den iranske frihetskampen?

Hva hjelper det egentlig å snakke om situasjonen i Iran, protestere, eller dele innlegg på sosiale medier? Aftenpostens kommentator, Nazneen Khan-Østrem, har svaret: «Ayatollaher og statsledere kan ikke ignorere protestropene fra gatene i verdens storbyer». De kan heller ikke ignorere støtten demonstrantene får fra resten av verden.

Den siste uka – etter at den første dødsdommen for demonstranter ble avsagt – har sosiale medier blitt fylt av budskap som «be the voice of Iranian protesters». Denne oppfordringen går ut på at vi må bruke stemmene våre til å dele historiene til disse demonstrantene, og slik bidra til å forhindre at dødsdommene fullbyrdes.

Vi må snakke om Mahsa Amini, Abolfazl Adinezadeh, Nika Shakarami, Hadis Najafi, Sarina Esmaeil Zadeh, Sarina Esmailzadeh og alle de andre som har blitt drept i kampen for frihet. Vi må aldri glemme hva de har ofret – og hva de har ofret det for.

Vi, i trygge Norge, må fortsette å snakke om det som skjer i Iran. Vi må holde oss oppdaterte og få med oss hvilke grusomheter som begås. Vi må oppfordre våre folkevalgte til å bidra, legge press på utenriksministeren til å kalle inn Irans ambassadør på teppet. Heldigvis har vi en stortingspresident som klart og tydelig kritiserer iranske myndigheter. Det er helt på sin plass.

Iranske myndigheter er brutale, undertrykkende og kontrollerende. Og deres makt strekker seg langt utover sine landegrenser. De påvirker iranere i Norge, som for eksempel «Nika», som ikke kan fortelle fritt i frykt for konsekvensene det kan ha for henne eller familien i Iran, eller søskenbarna til Mahsa som, fordi de har ytret seg kritisk til regimet, aldri kan dra tilbake til Iran.

Vi skal snakke om situasjonen i Iran for våre medborgere i Norge som påvirkes, for alle de i Iran som tør å klippe av seg håret med livet som innsats, og for de som med troen på at de kunne utgjøre en forskjell, nå er dømt eller står i fare for å dømmes til døden.

Vi kan, gjennom å vise solidaritet til demonstrantene, bidra med vår dose bensin på det iranske protestbålet.