Gå til sidens hovedinnhold

Ironisk har landets sykehus gått med rekordresultat i 2020

For å kunne rekruttere de sykepleierne vi har behov for så må arbeidsforholdene bedres, og lønnsnivået må opp.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da pandemien traff oss i mars i fjor var det om lag 11 år siden WHO første gang advarte om at en pandemi var en av de største truslene for verdens befolkning. Norsk Sykepleierforbund hadde advart om en kritisk og økende sykepleiermangel i mange år. Det var også lenge siden første gang man så at andelen spesialsykepleiere som ble utdannet ikke var tilstrekkelig. De nyutdannede erstatter knapt nok de som går av med pensjon hvert år.

Nå er vi snart ett år ut i pandemien for Norges del. Hva har vi lært, og hva er gjort for å sikre at en har nok folk med riktig kompetanse på jobb? Regjeringen er fortsatt redd for at helsevesenet knekker sammen dersom en ikke har inngripende tiltak. Det er også ordførere og sykehusdirektører rundt omkring i hele landet.

Regjeringen har ansvaret for sykehusene og deres evne til å være beredt. Og mellom helseminister og fagfolkene i sykehus ser man uenighet om hvor stor kapasitet vi faktisk har om det skulle gå virkelig galt. Helseministeren sier man kan «nødbemanne» for mange flere pasienter enn det fagfolkene mener vi kan. De ekstra plassene vil uansett være heftet med en del usikkerhet. Flaskehalsen er nemlig ikke senger og respiratorer, men nok kompetent helsepersonell. Og slik disse planene er lagt opp, er det også usikkert hvor lenge ansatte faktisk orker og har helse til å stå i det.

I kommunene virker det å være roligere, om en skal tolke ut fra antall medieoppslag. De tilbakemeldingene vi får fra våre tillitsvalgte er tvert imot minst like foruroligende. Vi mangler til stadighet sykepleiere til å utføre de oppgavene en skal utføre på daglig basis, og mange ser med gru på et smitteutbrudd kombinert med dette. Det er regjeringen som skal finansiere helsetjenesten i kommunene via tildelinger og overføringer, men det er lokalpolitikernes ansvar å prioritere. Disse politikerne tilhører hele den politiske skalaen. Her kan altså få partier, om noen, fritas for ansvar.

I tillegg kommer det fram at både kommuner og sykehus sliter etter at grensene ble stengt for vikarer. Begge parter har gjort seg totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å få hverdagene til å gå opp, og da snakker vi om normalsituasjonen. Dette bør være alarmerende for alle politikere. Vi har ikke nok sykepleiere til å utføre det som er hverdagsoppgavene i norsk helsevesen.

Ironisk nok har vi har sett at landets sykehus har gått med rekordresultat i 2020, og vi vet at helseministeren har gitt alle kommuner beskjed om at utgifter relatert til pandemien skal kompenseres. I sykehustalen, ni måneder etter den første nedstengningen, kom det beskjed om 100 ekstra utdanningsstillinger innen intensivsykepleie.

Dette er bra, men monner det? Det tar 1,5-2 år å utdanne en spesialsykepleier i flere av de aktuelle og nødvendige fagretningene. Da har man en ansatt som er nyutdannet, og som trenger god tid til opplæring for å bli erfaren nok til å takle alle situasjoner. Hvilke beskjeder har Høie gitt utover denne økningen i utdanningsstillinger? Har både kommuner og sykehus fått signal om at de må bemanne opp ut over dette? Og, ikke minst: har vi praksisplasser nok til de økte studieplassene?

Norsk Sykepleierforbund har ikke sett noen slik marsjordre, bortsett fra oppdraget om å utrede intensivkapasitet. Ut fra det vi registrerer, så er hele helsevesenet bekymret for kollaps dersom smitten får bre seg. Da er det lett å undre seg over at ingen av disse arbeidsgiverne har forsøkt å øke egen bemanning slik at de står bedre rustet. Det vi tvert imot så under lønnsoppgjøret var arbeidsgivere som for enhver pris skulle holde lønnsnivået så lavt som mulig. Anslaget til frontfaget var 1,7 % lønnsøkning, og dette ble fasit for våre arbeidsgivere før vi hadde kommet til forhandlingsbordet. Det var altså mer snakk om fordeling enn forhandling. I sykehusene endte man på 1,75 % og i staten på 1,8 %. KS-tallene er ikke klare enda, siden oppgjøret kom svært sent i havn, men det er lite trolig at man kom noe over disse to.

Da er det noe provoserende at fasit ble feil også denne gangen. Tallene fra teknisk beregningsutvalg som faktisk viser hvordan de øvrige sektorene i landet kom ut etter sine lønnsoppgjør er nå klare. Flere store sektorer går langt utover frontfaget. Industrien landet på 2,25 prosent. Finansbransjen på 3,25, og varehandelen på 3,5 prosent. NSF unner disse ansatte de lønnstilleggene de fikk, la det være helt klart. Men vi er forundret over politikernes totale mangel på forståelse for hvordan praktiseringen av frontfaget ikke fungerer for våre grupper. Det er vist gang på gang, nå også i en tid der vi fikk høre at økonomien var under sterkt press, og sto i fare for å velte. Tallene som nå er offentliggjort setter ytterligere press på årets mellomoppgjør for våre grupper. Vi skal selvsagt tette det gapet vi ser ble etablert i 2020. Vi kommer til å kreve mer for å sikre at livsnødvendig kompetanse blir i yrket, kommer tilbake til yrket og for å rekruttere nye.

Norsk Industri, som etter eget utsagn blør penger daglig på grunn av nedstengning, var før lønnsoppgjøret veldig opptatt av å ikke øke lønnsnivået i helsetjenesten. Bedre lønn kunne ført til bedre rekruttering og økt robusthet. Med mer tilgjengelig helsepersonell hadde vi kanskje kunnet unngå noen av de verste konsekvensene av nedstengning. Ikke bare de økonomiske, men også de sosiale og helsemessige konsekvensene. Det er minst like viktig.

Mange arbeidsgivere og ansatte har jobbet mye med mange ulike planer siden mars 2020. Svært få ser ut til å ha planlagt for å øke egen attraktivitet som arbeidsgiver for å kunne rekruttere flere av den yrkesgruppen de fleste sier er blant de vanskeligste å få tak i, nemlig sykepleiere. I dag mangler det 5-6 000 sykepleiere. SSB sier at vi vil mangle cirka 30 000 om 15 år.

På samme måte som med smittevernutstyr er det for sent å få panikk når mangelen er der. Det må iverksettes konkrete tiltak før man står i situasjonen. Politikere må se på hele helsevesenet som en beredskapsorganisasjon. Også i normale tider må det være ansatte nok til å kunne ta høyde for det uforutsette. En praksis der en konsekvent bemanner ut fra hvor få en kan klare seg med, og hvor billig en kan drive, gjør oss sårbare og vil ikke være bærekraftig over tid. Vi vet at både gode arbeidsforhold og gode lønnsbetingelser virker rekrutterende.

Med noe mer innsats kunne man både påvirket flere til å bli sykepleiere, men en kunne også tiltrekke seg noen av de utrolig mange som har sluttet i helsevesenet, og gått over i andre jobber. Politikere og arbeidsgivere må forstå at vi trenger en mer robust beredskap i helsevesenet.

For å kunne rekruttere de sykepleierne vi har behov for så må arbeidsforholdene bedres, og lønnsnivået må opp.

Kommentarer til denne saken