Jeg blir skikkelig sint av fordommene mot rullestoldans

Birgit Skarstein og Philip Raabe

Birgit Skarstein og Philip Raabe Foto:

Av

Motstanden Birgit møter, gjør meg ekstra motivert til å vise Norge hva vi kan få til.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det som definerer Birgit Skarstein som danser, er en fantastisk evne til å trene hardt og lenge. Hun pusher kroppen til det ekstreme. Svetter, repeterer, står gjennom smerte uten selvmedlidenhet, er dedikert.

Hun gir ikke opp selv når det butter mot, er løsningsorientert og har et perfeksjonistisk øye for detaljer. Og hun er en lagspiller. De egenskapene jeg ser utspille seg på dansegulvet, tror jeg er de samme som har gjort henne til den eliteidrettsutøveren hun er.

Birgit har alle egenskaper en trenger for å bli en god danser, samt det mentale tankesettet for å levere når det gjelder. Birgit har alt hun trenger og litt til.

Ja, og så bruker hun en rullestol i dansen.

Ingen begrensninger

Jeg har danset i 15 år. Aldri med noen i rullestol. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til utover at det var en spennende utfordring. For meg gjør det livet mer interessant å ta de krevende veiene hvor alt ikke er gitt.

Å danse med en partner i rullestol ble absolutt ikke som jeg hadde trodd. Nå har jeg skjønt hvor fantastisk mye en kan gjøre. Det finnes ingen begrensninger, utover å prøve og feile.

En må tørre å utforske, tilpasse litt, sette høye mål og ikke minst ha masse glede og tålmodighet på veien. Det er så viktig med et åpent sinn og evne til å se hva som kan være mulig. Du kan ikke si «dette kommer ikke til å gå». Du må være åpen.

Å danse med Birgit har utviklet min egen oppfatning av dans. Det har virkelig hjulpet meg å se handlingsrommet vi har. Jeg får mer kreative og morsomme ideer, fordi jeg må tenke utenfor boksen når jeg lager koreografi.

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort dette da jeg fremdeles var aktiv, for det ville hjulpet meg i min dansekarriere. Jeg la opp som konkurransedanser fordi jeg følte jeg hadde gjort alt og var lei. Nå har gleden med å danse kommet tilbake. Jeg får bryne meg på noe nytt, lære mer og kjenner masse inspirasjon.

Dans er for alle

Jeg er verdens heldigste som får danse med Birgit. Vi er et skikkelig godt team. Derfor blir jeg litt lei meg når folk dømmer Birgit som person, uten å kjenne henne. Jeg synes ikke det er greit at de dømmer henne som danser før hun en gang har prøvd. Jeg blir faktisk skikkelig sint, for jeg synes det er så urettferdig.

Jeg blir ekstra motivert til å vise dem hva hun kan få til. Jeg blir inspirert til å jobbe hardere, til å demonstrere for alle hva vi kan gjøre og gi alt for at hver dans skal bli en fest å se på. Og for at flere skal tørre å prøve.

Dans er for alle. Det spiller ikke noen rolle om du er blind, har ett bein, er kort eller lang. Dans er ikke ankler, armer eller øyne. Dans er det du tolker det til selv, det du føler. Det er faktisk det eneste som betyr noe.

For meg er dans frihet. Det er å skape noe som ikke allerede er der. Det er følelser. Når jeg lager koreografi, tenker jeg: «Hva, hvorfor, hvordan.» Så forteller jeg en historie ut fra det.

De historiene Birgit og jeg skal fortelle denne høsten, kommer til å være annerledes enn det dere har sett på Skal vi danse før. Men det er så absolutt dans.

Dette innlegget har først stått på trykk i Aftenposten. Gjengitt med tillatelse.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken