Jeg bor i Risør, og er sjokkert over funksjonshemmedes levekår i Trondheim.

Tidligere i år og gjennom 2020 kunne vi lese om Mats (19) som har autisme og utviklingshemming, og hans families lange og belastende kamp for å få et forsvarlig helsetilbud av Trondheim Kommune. Vi har også kunnet lese om et overveldende antall avviksrapporter i bruk av makt og tvang mot beboere ved BOA-sentre i Trondheim, sterke reaksjoner fra Fellesorganisasjonen om tilstanden i BOA-sentrene, mennesker som har måttet flytte fra Trondheim på grunn av mangel på verdige tilbud fra kommunen, og foreldre til pleietrengende innbyggere som av kommunen stemples som «brysomme». Beboere og ansatte ved BOA-senter i Trondheim hadde i 2019 en aksjon mot uverdige boforhold for beboerne.

Jeg ble rystet da jeg satte meg inn i måten Trondheim kommune behandler sine innbyggere med funksjonsnedsettelse. En kaldt gufs fra fortidens sentralinstitusjoner har lagt seg som tordenskyer over Trondheim. Jeg bor Risør i Agder, og jeg har reagert sterkt på det som har kommet frem i media om funksjonshemmedes levekår i Trondheim det seneste året. Etter å ha fulgt med i media og på flere bystyremøter blir jeg mer og mer rystet for hver eneste dag som går.

Jeg er født i 1995 og har selv en funksjonsnedsettelse. Jeg ble født etter at HVPU-reformen tredde i kraft, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle trenge å oppleve det som var før HVPU-reformen. Det kan nesten se ut som at HVPU-reformen ikke lenger er i kraft, når man ser hvordan både Trondheim og min hjemkommune Risør behandler folk med funksjonsnedsettelse. To kommuner på hver sin side av Norge, er slående like på dette punktet.

Jeg har selv bodd på en institusjon der jeg ble utsatt for grov psykisk vold, trakassering og negativ sosial kontroll [i saken det refereres til er Risør kommune gitt tilsvar på disse påstandene -red.]. Jeg har selv følt på kroppen hvordan det er å bli systematisk diskriminert pga funksjonsevne. Når jeg leser om alle disse sakene i Nidaros og Adressa får jeg et kaldt gufs over hele meg, for jeg kjenner meg så igjen i disse historiene.

I mars 2019 skulle Stortinget stemme over om FNs funksjonshemmede-konvensjon (CRPD) skulle inn norsk lovverk. Bare SV, Rødt, MDG og en representant fra Ap sa ja. Resten stemte ned forslaget. 8. mars 2021 skulle Stortinget igjen stemme over CRPD. Denne gangen stemte alle partiene på venstresiden ja til CRPD, mens flertallet sa nei.

FN har kritisert Norge. De fant alvorlig systematisk diskriminering, menneskerettighetsbrudd og at funksjonshemmede har lavere rang enn resten av befolkningen. Det som er sjokkerende er at partiene som stemte ja til CRPD i Stortinget, er de samme partiene som styrer Trondheim kommune med Aps Rita Ottervik i spissen. Rundt om i Norge sitter det funkispolitikere i alle disse partiene som kjemper livet av seg for likestilling og frihet. Da er det skammelig at Rita Ottervik og bystyrets flertall ikke tar bedre tak for å likestille funksjonshemmede i egen kommune.

I 1991 ble alle de tidligere sentralinstitusjonene for utviklingshemmede nedlagt, da fylkene hadde hatt ansvaret for utviklingshemmede. Gjennom HVPU reformen (også kalt ansvarsreformen) skulle kommunene overta det ansvaret og målet var at ingen utviklingshemmede skulle bo på institusjonslignende boliger. Utviklingshemmede skulle endelig bli behandlet som vanlige mennesker, likestilt med hvem som helst andre og oppleve frihet og selvstendighet.

I 2007, 16 år etter ansvarsreformen evaluerte Helsedirektoratet utviklingshemmedes levekår. Evalueringen er dokumentert i rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?». Rapporten slår fast at ansvarsreformens målsettinger om normalisering ikke er oppnådd på de fleste områdene. Personer med utviklingshemning er stort sett utestengt fra det ordinære arbeidsmarkedet. På mange områder, slik som skole og bosituasjon, har utviklingen de senere årene gått i retning av segregering og oppretting av kommunale institusjonslignende boformer, slik som BOA-sentrene i Trondheim.

De om lag 5250 utviklingshemmede som bodde i institusjoner da reformperioden startet, har alle flyttet ut til egen bolig. De aller fleste bor i en kommunal bolig i et bofellesskap. Selv om boligstandarden er rimelig god, bor de aller fleste i en bolig som «merker» seg ut. Prinsippet om at det skulle være en bolig i et vanlig boligmiljø, kan man vel ikke si er ivaretatt i det hele tatt. Mange av beboerne har heller ikke noen innflytelse på hvem de deler bofellesskap med, noe som kan føre til uro og konflikter.

Hvor er Norge 30 år etter HVPU-reformen?

De fleste utviklingshemmede og autister lever på institusjoner og avlastning som på papiret er så bra, men som en bruker/pårørende på ingen måter ville ha sagt at ville ivareta våre menneskerettigheter. Utviklingshemmede har i dag svært innskrenkede rettigheter i arbeid, og til å bestemme over eget liv og man lever langt unna det normale livet funksjonsfriske lever. Så godt som 100 prosent av utviklingshemmede er ikke en betalt jobb, mange jobber på kommunale arbeidssentre gjennom VTA-ordninger (Varig Tilrettelagt Arbeid). Mange arbeidstakere under VTA vet ikke om sine klagemuligheter og denne typen arbeid gir ikke krav om lønn for arbeidet.

Hvem hadde godtatt å aldri vite hvem som kommer på jobb til deg, hvem godtar å ikke kunne bestemme hvor og hvordan du bor. Hvem hadde godtatt å ikke få bestemme over eget liv. Og ikke minst, hvilke andre norske foreldre og ressurspersoner hadde godtatt å bli skvist ut av barnas liv, måtte kjempe for hver minste lille ting og ikke ha et reelt valg når man må ha avlastning for sine barn, slik vi har sett i de tidligere sakene fra 2020 og 2021. Dette er dessverre normalt i Norge, men Trondheim og Risør er en klasse for seg.

Kjære ordfører Rita Ottervik. Har du samvittighet til å se mellom fingrene med avviksrapporter om alvorlige brudd i BOA-sentrene på din vakt? Er du fornøyd med situasjonen når du hører hvor ødeleggende dette er for de funksjonshemmede og deres pårørende?

Kjære dere folkevalgte og kommuneadministrasjonen i Trondheim. Dere politikere bør huske på dere er folkets valgte tjenere. Dere skal stå fremst for demokratiet og friheten til alle deres innbyggere. Hvis ikke er det ikke demokrati.

Aldri mer skal Norge se store institusjoner. Det er forhistorisk og brudd på menneskerettigheter og frihetsberøvelse. Jeg og alle funksjonshemmede i Norge krever likestilling, frihet og et system som jobber for oss, og ikke mot oss, slik de vi har sett i de overnevnte sakene Nidaros har dekket.

Aldri mer tvang, urettferdighet og bestemte boformer.

I stedet for å innrømme lovbruddene og menneskerettighetsbruddene, velger Trondheim kommune å skyve det under teppet. Jo lengretid det tar før Trondheim kommune innrømmer feil og tar konkrete og omfattende grep, jo større vokser problemet seg.

Uavhengig av type funksjonshemning, ber vi bare om å få være de alminnelige menneskene vi er. Vi vil ha frihet, vi også, og vi nekter å finne oss i å bli stuet bort på store institusjoner langt vekk fra dere funksjonsfriske. Vi vil være en naturlig del av samfunnet på lik linje med alle andre.

Jeg ber alle dere som bor i Trondheim om å være med i kampen for frihet og likestilling av funksjonshemmede. Rita Ottervik og bystyret, vær så snill å komme oss i dialog og hør på hver enkelt sin historie. Jeg har troa på at Trondheim kan bli godt igjen og at vi sammen kan løse dette problemet. Men da må du som hovedansvarlig i Trondheim kommune vise at du har handlekraft til en reell endring. Jeg har selv kjent på kroppen hva det vil si å være på en institusjon, være misforstått og bli utsatt for det samme som mange av deres innbyggere blir utsatt for.

I dag har jeg fått livet tilbake, og det kan deres innbyggere også.