Jeg burde sagt fra da jeg var 17. Og 20. Og 23. Men jeg sier ifra nå.

Jeg vet at det å stå opp mot denne kulturen kan føles som å forsøke å stanse tidevannet. Jeg vet hvor vanskelig det er å si fra, skriver Ellen Reitan.

Jeg vet at det å stå opp mot denne kulturen kan føles som å forsøke å stanse tidevannet. Jeg vet hvor vanskelig det er å si fra, skriver Ellen Reitan. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som 17-åring ble jeg valgt til leder av AUF i Trondheim. De siste par årene har jeg tenkt mye tilbake på denne perioden. Og enda mer den siste uka.

Det er utallige situasjoner jeg burde varslet om. Både hendelser som rammet meg personlig og som rammet medlemmer i den organisasjonen jeg hadde fått tillit til å lede.

Men jeg varslet aldri. Hadde jeg gjort det hadde min tid som politiker blitt mye kortere enn den ble. Det er ofte tette bånd i en partiorganisasjon på lokalt nivå, og du må navigere deg rundt at alle du kunne varslet til var ektefeller, forlovere eller nære venner av de du skulle varslet om.

For å komme noen vei i Trondheim og Trøndelag Ap måtte du være inne med gutteklubben. Som jente var det veldig vanskelig å få innpass, og veldig lett å falle ut. Eldre menn skjøv deg til siden hvis du var vanskelig, og som ung dame var rommet for å ikke være vanskelig veldig lite. Og alltid definert av menn. Jeg mener ikke at Trøndelag Ap av prinsipp bør velge en kvinnelig leder nå. Jeg mener de bør velge en fylkesleder som ikke betyr at å tie fremdeles er bedre enn å varsle.

Gjennom hele min tid i AUF i Trøndelag hadde vi delegasjonsmøter før større partiarrangement. Først ba vi AUFerne om å unngå konkrete mannlige tillitsvalgte i baren, etterpå ba vi dem om å velge de samme mannfolka til ledende verv i partiet. Unge folk som advarer hverandre om dømmekraften og adferden til ordførere og kommunepartiledere. En slik dynamikk høres sikkert vanvittig ut for utenforstående. Men for oss var det helt naturlig. Fordi det var sånn kulturen var. Og det er sånn partiet nå aktivt velger at kulturen skal være.

Ingen ble overrasket da #metoo fikk varslene mot Trond Giske til å renne inn. #Metoo skapte et rom for å målbære det alle allerede visste. Noen turte endelig å si høyt det alle vi andre bare hvisket om. Det ga oss et språk for å snakke om det altfor mange hadde opplevd altfor mange ganger. Og det ga et håp om endring. Om avvikling av gutteklubber, om større rom for damer og om et nytt sett av forventninger til tillitsvalgte.

Dette er ikke en utbasunering mot valgkomiteen. Dens innstilling har bred støtte i kommunepartiene. Det er det jeg egentlig roper varsko om. For dette handler ikke bare om Trond Giske. En del trønderske sosialdemokrater skal være ganske glade for at én tok støyten for alle da metoo-kampanjen rullet. Dette handler om en kultur som har dominert lenge, men som nå blir legitimert ved akklamasjon på årsmøtet til helgen.

I eget fylkesparti mente en del allerede tidlig i 2018 at Giske ble møtt med for sterke reaksjoner, og at det måtte være mulig å gå videre. Det ble til og med ytret at terskelen var blitt for lav for å varsle om noe ingen hadde turt å si høyt før. Nå registrerer jeg at stadig flere mener at han har sonet straffen sin, men hvem var det egentlig som fikk straff? Under tre år etterpå er mange av varslerne ute av partiet, og Trond Giske skal snart velges til fylkesleder, landsstyrerepresentant og toppkandidat på stortingslista.

De som erkjenner at han er problematisk, men som likevel støtter Giskes lederkandidatur, argumenterer gjerne med at han er for flink til å holdes utenfor. Hadde han bare vært litt mindre flink så skulle man reagert hardere på adferden. Dette poenget har vi hørt før i tilsvarende situasjoner, og stadig uten at en tanke skjenkes alle de dyktige damene vi mistet på veien.

Jeg satt i sentralstyret til AUF under #metoo, og husker det som ganske beklemmende ganske lenge å snakke trøndersk på partiarrangementer utenfor fylkesgrensa. Den gang kunne vi si at Giske trakk seg fra alle verv, selv om vi beskjemmet visste at varslene ikke kom fra oss. Det kan ingen tillitsvalgte i Trøndelag Ap si fremover. Alle vet, og alle godtar.

Jeg vet at det å stå opp mot denne kulturen kan føles som å forsøke å stanse tidevannet. Jeg vet hvor vanskelig det er å si fra, og hvor mye lettere det er å sitte som pensjonert politiker i USA og rope.

Jeg burde sagt fra da jeg var 17. Og 20. Og 23. Men jeg sier ifra nå.

Dette innlegget kommer til å bli lest som brønnpissing av mange. Disse bør spørre seg selv om hvordan de tror valgkomiteens innstilling ble lest av alle som har varslet.


Det er ikke all flørt som er smiger. Noen ganger er flørten også et uttrykk for frykt

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken