Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er grundig lei av at myndighetene tar tilliten folk har for gitt, mens de selv velger mistro tilbake

Det handler om tillit.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Regjeringen støtter mindretallets syn om at enkeltindividet er best i stand til å vurdere egen situasjon, og at hver enkelt må vurdere om risikoen er akseptabel.»

Den formuleringen kan vi alle lese i regjeringens pressemelding i mai i år, der de erklærte at Janssen-vaksinen skulle tilbys nordmenn på frivillig basis, men uten å ha bestemt hvordan.

I juni kom så regjeringens beslutning. Nå sa helseministeren at «dette er ganske strenge kriterier som betyr at noen som selv ønsker denne vaksinen vil kunne få nei fra legen».

Mange avgjørelser gjennom denne pandemien har skjedd på denne måten. Regjeringen gir kanskje et oppdrag til FHI eller Helsedirektoratet, eller begge, melder at det kommer en pressekonferanse, og presenterer en pressemelding og en tale om at nå er det gjort en beslutning.

Det er greit i starten. Når kunnskapen er usikker, når det trengs en rask avgjørelse og myndighetene må kjøpe seg tid både til å skaffe kunnskap og vurderinger. Men vi har nå hatt pandemien i mange måneder. Samtidig har regjeringen opptrådt som om alle beslutninger i pandemien må gjennomføres innen 48 timer, hvis ikke truer den store katastrofen.

Regjeringen og myndighetene er mer opptatt av å snakke til oss nordmenn, enn å snakke med oss.

Om den geografiske skjevfordelingen, for eksempel. Først gjorde FHI en vurdering mellom flere modeller, der de anbefalte den med flest kommuner. Regjeringen ga FHI i oppdrag å lage en ny liste med eksakt 24 kommuner. Listen ble delvis lekket, men hvilke kommuner som ble prioritert fikk vi alle først vite da regjeringen holdt pressemøte 19. mai.

Hvorfor ikke formidle anbefalingen før beslutningen ble tatt? Slik at flere enn bare FHI og Helsedirektoratet fikk vite hva som var på gang?

Det var ikke som at avgjørelsen måtte tas innen 24 timer. Skjevfordelingen skulle nemlig settes i gang fire uker senere.

Jeg tror ikke jeg er den eneste nordmannen som etter hvert har tenkt at det ikke spiller noen rolle hva jeg mener eller tenker, for regjeringen er jo uansett ikke interessert i å lytte. Noen blir alltid spurt, de fleste aldri.

Jeg hadde ikke tenkt å ta Janssen-vaksinen, men siden ingen leger i kommunen min ville sette vaksinen, så har jeg uansett ikke hatt noe valg. Men jeg er grundig lei av at myndighetene tar tilliten folk har for gitt, mens de selv velger mistro tilbake. Det er farlig å gi folk tilbake makten til å leve sine egne liv, for da kan de komme til å ta risiko, eller enda verre, de kan ta feil valg.

Legeforeningen og helseaktørene har klagd over Janssen-vaksinen. Det høres ut som vaksinene skulle gå til barn, som ikke kan ta egne valg uten foreldrenes samtykke. Men det er jo voksne mennesker det har handlet om, voksne som kan ta all mulig risiko i livene sine. Kjøre elsparkesykkel, for eksempel.

Det har ikke vært viktig å vite hva vi som er sist i vaksinekøen faktisk har ment. Vi har fått høre at vi kan måtte stå igjen og se pensjonistene ta kystcruise selv om vi ønsket å dra selv, som Bent Høie har sagt. Eller Erna Solbergs ord om at vi har «mange gode ting å vente på i livet». Noen må være de siste på listen, men alle har tatt det som en selvfølge at vi skulle ta imot og bare leve med å vite at vi har vært de minst viktige av alle i pandemien.

Men det er også andre ting som har skurret.

I min del av Norge har regjeringen gjort mange lokale smitteverntiltak. Ingen av de faglige grunnlagene fra Helsedirektoratet har beskrevet ulempene som tiltakene har hatt, verken for samfunnet eller for enkeltinnbyggerne som bor her. Og flere av avgjørelsene har hatt store mangler i begrunnelse og vurderinger.

Ikke at det har vært feil å iverksette tiltak, eller at viruset ikke er farlig. Det har absolutt vært behov. Men hvis vi ikke veier fordeler og ulemper mot hverandre, hvordan vet vi da at alt vi gjør er riktig? Og hvordan vet vi at det ikke er ulemper vi kan lette på med andre midler?

Hytteeierdommen fra Borgarting lagmannsrett viser en annen del av det. De rettslige kravene som dommen stiller til smitteverntiltak er så lave at det er som å hoppe høydehopp med hinderet i ankelhøyde. Det skal veldig godt gjøres å rive. Og da er det jo nesten ikke noe igjen av kontrollen med regjeringens makt. Da glir alt gjennom, uansett hva.

Erna Solberg avfeide nylig kritikk mot koronatiltakene med at den kom fra «noen veldig taleføre». Å snakke med dem som er uenige, er uaktuelt. Her snakker vi til dem om hva som gjelder. At regjeringen bestemmer, altså.

Slik har det vært, og slik er det. Jeg har savnet noen gjennom pandemien som har klart å forsvare frihet, demokrati og rettsstat, uten å blande inn konspirasjonsteorier eller vaksinefrykt. Noen som har stilt kritiske spørsmål til myndighetene, og ikke bare spurt hvor bekymret vi skal være over lettelser i tiltakene. Noen som faktisk har innsett at normalen er at vi borgere tar avgjørelser i vårt eget liv og vurderer risikoen selv, og ikke at FHI og Helsedirektoratet gjør det for oss.

Det har jeg savnet. Noen som føler seg kallet?

Kommentarer til denne saken