Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er ikke sint - bare veldig veldig skuffet og såra.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norturas eiegode skjærehall overlevde ikke dagen og hadde jeg likt øl hadde jeg vært langt nede i gravøl nummer fem nå, tror jeg. Et tragisk utfall etter styremøtet, forventet kanskje – det er ikke ofte at et styre velger å gå mot en konsernledelse.

Nøkkelordet er penger, og når noen ser det skinner, blir de som kråka. Kråka stjeler også, hvis det skinner!

Nå rammes ikke bare skjærehallen og pakkelinjene. Med i dragsuget rammes helt sikkert både kantine, vaskeri, logistikk, kontor og vedlikehold. I tillegg rammes leverandører og serviceytere. Nå skal slaktene fraktes i «haug og dong» langs veiene - med svor og bein. Så skal kjøttet fraktes den samme veien oppover i landet igjen, med biler. Miljøvennlig, sa du?

Hvor skal dette ende, er jorda fremdeles flat for noen? Månen er fremdeles rund og regnet er klissvått, heldigvis, men det er nok fordi det ikke er menneskestyrt og ingen grådighetskultur evner å gjøre noe med det.

Jeg tenker tilbake i tid - langt tilbake faktisk, og er veldig takknemlig for at jeg fikk starte min arbeidskarriere i oppgangstid, og hvor håndverk som kjøttfagene representerte hadde en status, respekt og at folk så nytten i det vi jobbet med. Fagene våre ble verdsatt i kroner og folk betalte for den servicen de fikk.

Våren 1982 gikk jeg stolt ut av pølsemakerlinja ved Guldbergaunet videregående skole og startet som pølsemakerlærling hos Bernh. Finne AS. Med pappa som læremester, flere ansatte på pølsemakeriet, visergutt, folk på kjøkkenet, mamma som kontor- og altmuligdame og en flokk av hyggelige damer på butikken.

Der fikk jeg min oppdragelse, det var som en kortreist dannelsesreise og resultatet ble sånn logen lunde.

Vi var intet mindre enn tre kjøttforretninger i byen – Kjøttsentret som var vår nærmeste nabo, og Thoresen. Konkurrenter, men også samarbeidspartnerne på mange vis.

Butikkene var åpne fra ni til fire alle dager unntatt torsdag, hvor åpningstiden var til kl. 18, og vi stengte klokken to på lørdager. Byen var enig om det, liksom: Pølsemakeriet åpnet tidligere, selvfølgelig. Det skulle jo være ferske varer til klokken ni – bøndene kom med sine slakt og de var oppe og på byen i rett tid. Det var kølapper på butikken den gangen.

I 1984 fikk jeg mitt fagbrev som pølsemaker – bestått meget tilfredsstillende, og jeg var superstolt og helt sikker på at kjøttfagene kom til å bestå til verden gikk under, og at den tryggeste arbeidsplassen nord om Dovre var Bøndenes salgslag!

Blond og naiv – der har du meg!

Det poppet opp ferskvaredisker på blant andre Prix Brygga, Domus hadde allerede en – og på Zebra hadde både Thoresen og vi en avdeling.

Hva gjorde at folks handelsmønster endret seg? På et tidspunkt virket det som at kvantitet tok over for kvaliteten og de tre store aktørene dumpet prisene – noe vi ikke hadde noen sjans til å følge opp. Lavpriskjedene tjente godt og tapene måtte da som nå, deres leverandører ta.

Å finne noen å henge skylda på hjelper ingen. Kundene ønsker å bruke mindre penger på mat og det må noen betale prisen for. Urbaniseringen har gjort noe med folks spisevaner, men mest reisevaner kanskje. Pengene kan vi som kjent ikke bruke mer enn en gang, og da må vi velge – de fleste av oss i alle fall.

Bernh. Finne lukket dørene i 2002 og da var jeg tredje generasjon pølsemaker der. Det holdt ikke at folk handlet hos oss til konfirmasjoner, bryllupsselskaper og jul. Men du verden for en heidundrende reise jeg har fått være med på og alle de fine folka og kontaktene jeg har fra den store «kjøttfamilien» og der er Nortura en kjempeviktig aktør.

Stolt, av folkene på golvet, og lykkelig over tiden som var. Proseccoen står i kjøleskapet – sånn i tilfelle det skulle skje et mirakel, men den får stå! Optimist som jeg er, tror jeg vi snart kan feire noe. Mens vi venter på mirakelet, kan vi bruke tiden til å glede oss over alle småskalaprodusentene som popper opp og selger egenproduserte varer fra gårdutsalg, disker og varebiler.

Kortreist har blitt «in» og det er både kult og spennende. Men de må også ha hjelp til slakting og nedskjæring av slakt – det er tross alt en utdannelse, et fag og skal de få maksimal utnyttelse og inntjening på sine slakt, trenger de sånne som oss.

Hold motet oppe, gode kollegaer – det jobbes hardt i kulissene, det er jeg sikker på! Et spark på leggen til en arrogant konsernledelse avlet på grådighet. Et spark på den andre leggen til et styre som verken ser eller hører hva folk sier. Et tupp i ræva til de som mener det er samfunnsansvarlig, miljøvennlig og bærekraftig å legge ned skjæreavdelinga vår. Det er bare noen centimeter fra ræva til skulderen, men det er en vesentlig forskjell mellom et spark i ræva og et klapp på skulderen.

Klappen går til alle som rammes på Nortura Steinkjer. Mye omtanke til dere alle på Nortura Steinkjer.

Kommentarer til denne saken