«Alle steiner skal snus», uttalte daværende arbeidsminister Anniken Hauglie (H) da skandalen var et faktum. Minst 7 400 personer ble rammet av NAVs feiltolkning av regelverket, og det er fortsatt til å få frysninger av å tenke på hvor mange som ble anmeldt av staten og straffet på feil grunnlag.

NAV-skandalen avslørte en systemsvikt som stikker mye dypere enn de faktiske regeltolkningene og saksbehandlingsfeilene – og som førte til at 78 personer ble uriktig domfelt. Saken avslørte jo i bunn og grunn en kultur av mistenkeliggjøring som har fått vokse seg så sterk at alle ledd i de sikkerhetsmekanismene det offentlige Norge har for å beskytte folk, feilet:

For det første: Ingen hørte på de av NAV-ofrene som måtte ha protestert på påstandene om fusk. Få turte nok å gjøre nettopp det – hva skal du gjøre, når du fra en sårbar livssituasjon får beskjed av en nærmest allmektig etat om at du har jukset?

For det andre: Mediene var i ei årrekke stort sett med på fortellingen om trygdesnylterne som måtte tas, med en hel rekke ukritiske heiareportasjer om NAVs jakt på juksemakere, og med deprimerende få kritiske spørsmål knyttet til rettssikkerhet, personvern (eller helt grunnleggende anstendighet).

For det tredje: Politikerne var monomant opptatt av «arbeidslinja» - et kodeord for mistanken om at mange som er uføre egentlig bare ikke gidder. Det er en egen klasseforakt i det å mistenkeliggjøre folk som er syke, og folk som har slitt seg ut i hardt arbeid, for å egentlig være ute etter å tuske til seg penger. Fra statsrådshold har vekslende regjeringer i ei årrekke drevet innprenting av mantraer som at «det skal lønne seg å jobbe» (som om noen her i landet er uenig i at det skal lønne seg å jobbe).

Og kanskje viktigst: Hvordan påtalemyndigheten greide å ta ut tiltale – og rettsvesenet greide å dømme – 78 mennesker på sviktende grunnlag, er nesten helt ubegripelig, og den verste skandalen av dem alle. Det skal ikke gå an i en rettsstat.

Tilliten til NAV i alle ovennevnte kretser har ganske enkelt vært omvendt proporsjonal med tilliten staten og NAV selv har hatt til folk flest.

«Alle steiner skal snus», sa Hauglie den gang. Men den aller største steinen er det kanskje tyngst å snu: NAV.

Vi er vanedyr. Som regel er det en fin ting. Men det fører til at vi altfor sjelden stiller det helt grunnleggende spørsmålet: Gjør vi dette rett? Jo mer som står på spill, jo vanskeligere er akkurat det spørsmålet.

Når vi snakker om en enkelt statlig etat som betjener 2,8 millioner mennesker, og forvalter en tredel av statsbudsjettet, blir spørsmålet «gjør vi dette rett?» nesten helt umulig.

Bare tenk over det: Dersom vi startet på scratch, og alle var enige om at vi ville bruke 350 milliarder kroner i året på å sikre at alle i Norge hadde tilgang på god oppfølging ved fødsel, sykdom, arbeid og pensjon – ville vi da endt opp med NAV?

Ville vi bygd én, gigantisk etat, som skulle følge hver enkelt innbygger fra vugge til grav, og der de fleste av dine rettigheter ble forvaltet og behandlet av rådgivere og konsulenter som i beste fall befinner seg langt unna deg?

Vile vi bygd en etat som er så stor og ustoppelig at den kunne fortsette å sende folk i fengsel, i år etter år, på sviktende rettsgrunnlag, uten å lage så mye som en krusning i offentligheten? En etat så massiv at det å utvise skjønn blir umulig?

Hvorfor er de fleste politiske partiene såre fornøyde med dette? All ære til politikerne som vil gjøre en innsats for å bekjempe mistenkeliggjøringen og den uverdige behandlingen av uføre, som Rødts Mímir Kristjánsson, og – inntil i fjor – SVs Karin Andersen, men spørsmålet er jo egentlig mye større, og burde favne mye bredere. Uansett om en har på seg Rødt- eller Frp-briller, må jo NAV fremstå som et helt utpreget mislykket politisk byggverk.

Det mangler vanligvis ikke på reformvilje i norsk politikk. Men den viktigste reformen av alle er ennå ikke oppfunnet: Den nye NAV-reformen, der mastodonten erstattes av noe som kan møte innbyggerne i øyehøyde.

Velferdsstaten er til for folk, og består av folk. I mange menneskers liv oppleves det ikke slik, men snarere tvert om – mer som at velferdsstaten er representert av en etat så stor og monolittisk at du er bitte liten og sjanseløs, og prisgitt saksbehandlere du ikke kan se.

For to uker siden kunne vi lese at Marianne Evensen, som ble urettmessig fengslet i NAV-skandalen, er tilkjent 70 000 kroner i erstatning. Hun opplever summen som en hån, og går nå til sak mot staten.

Som jeg heier på henne, inderlig og sterkt! NAV nølte selv ikke med å anmelde folk på rekke og rad på sviktende grunnlag for å statuere et eksempel, og med skandaløs sløvhet gikk påtalemyndighet og medier god for NAVs fremstilling uten kritiske spørsmål. Gang på gang på gang.

Så når jeg håper staten taper denne saken så det virkelig svir, er det ikke bare ut fra et barnslig ønske om at Evensen skal få sin seier. Det handler også om at vi er ufyselig flinke til å skyve ansvar (og konsekvenser) nedover her i landet. 78 uskyldige ble dømt etter at NAV anmeldte dem, men det falt ikke noen inn å avsette NAV-direktør Sigrun Vågeng for å vise at alvorlige feil får alvorlige konsekvenser også for dem på toppen. Da var visst ikke konsekvenser så viktig likevel. I stedet levde alle godt med at Vågengs underordnede, ytelsesdirektør Kjersti Monland, tok på seg ansvar og gikk.

Dette handler overhodet ikke om forrige NAV-direktør. Det handler om kultur, og om klasse, om hvordan vi møter folk vidt forskjellig avhengig av hvilket samfunnslag de tilhører.

Derfor tror jeg ikke at NAV-skandalen fører til nødvendig refleksjon og endring i den norske offentligheten før saken er tilstrekkelig smertefull for hele den samme offentligheten, og tilstrekkelig sviende kostbar for staten.

Og når NAV-skandalen en dag forhåpentligvis har fått virkelige konsekvenser, er det kanskje mer rom for å stille spørsmålet igjen: Gjør vi dette rett?