Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har byttet jobb og får ikke et Midtbykort i posten, men det spiller ingen verdens rolle

En paraply er et «hån» og et Midtbykort på tusen kroner er «umusikalsk».

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

NRK publiserte 16. desember en redaksjonell sak der helsearbeidere siteres på at de synes årets julegave til ansatte på St. Olavs hospital er umusikalsk. I det offentlige helsevesenet er ikke gaver til ansatte hverdagskost. Hver advent må en og annen i sosiale medier kommentere at «vi» må betale julebordene våre selv.

Fravær av annet enn symbolsk oppmerksomhet og kake brukes vekselvis for å understreke mangel på anerkjennelse fra en fjern ledelse, og på å poengtere at man tross alt har et godt nok hjerte under julegenseren til å bli værende i det offentlige.

Inntil for to uker siden jobbet jeg som overlege i Trondheim med delansvar for kirurgi av en sjelden type kreft. Bare siden pandemien slo inn, skulle jeg vært på tre møter med fagfeller på Radiumhospitalet og ett i Malmø. I mai skulle kolleger arrangere nordisk ortopedikongress her i byen for første gang på 30 år, og driften var redusert slik at mange kunne få faglig påfyll og kurspoeng. Det årlige faglige møtet i ortopedi har imponerende nasjonal oppslutning og ble i år flyttet fra Oslo til hjemmekontoret. Ingen har vært på andre kurs enn intern opplæring i smittevern og luftveissykdommer. Nå kan de som vil, summere opp kostnadene bare for mine flybilletter. Bare for meg - en av 11.000 ansatte.

Tirsdag ettermiddag tikket det inn en videohilsen i en facebookgruppe som fortsatt heter «Sosiale aktiviteter…» etterfulgt av navnet på sengeposten - selv om det sosialt sett har vært relativt magert i år. For første gang i mitt liv ble jeg sittende målløs i møte med en videohilsen fra en av mine øverste sjefer som jeg for øvrig aldri har snakket med.

Selv så skryter jeg gjerne heftig, begeistret og skamløst over den eksepsjonelle løsnings- og arbeidsviljen vi alle utviste i vår, og over hvordan vi har klart å øke driften utover det normale med samme bemanning for å ta inn igjen det tapte. Utover høsten har mange i tiltagende grad uttrykt at de er slitne - for bemanningen var knapp allerede på forhånd.

Videohilsenen som etterlot meg måpende og som ble avsluttet med en gave som definitivt må svi litt på unevnelige steder, ga meg en følelse av at jeg og alle jeg har jobbet med dette året har blitt sett og verdsatt. Også av de som styrer budsjettene. Jeg har byttet jobb og får ikke et Midtbykort i posten, men det spiller ingen verdens rolle. Jeg fikk akkurat den følelsen jeg trengte at en leder ga meg akkurat etter dette året - og jeg tror mange følte det samme.

I Helse Midt-Norge pågår det for tiden en relativt intens debatt om hvordan finansieringen skal fordeles mellom regionens tre sykehusbudsjetter. Per i dag ligger det an til at St. Olavs hospital vil få relativt sett mindre og de to andre foretakene tilsvarende mer når ny fordelingsnøkkel er besluttet. Dette betyr på ingen som helst måte at vi som jobber på regionssykehuset går rundt med et inntrykk av at det eksisterer penger i overflod. Vi har vel ikke engang inntrykk av at vi har nok.

Tvert imot er vi vant til smalhans og streng økonomistyring over mange, mange år. Helsepersonell i Trondheim løper også så effektivt og fort de kan for at sykehuset skal nå målene som er satt for de nasjonale kvalitetsindikatorene mens blikket er sikkert festet på den berømte bunnlinjen.

St. Olavs hospital har et budsjett på 11 milliarder kroner og 11.000 ansatte. 1000 kroner per ansatt blir i underkant av 100 kroner ekstra per pandemimåned. Det er en prioritering å velge å bruke 10 millioner kroner av midler som er til overs på budsjettposten som allerede er avsatt til ansatte, på en ekstraordinær julegave. Det er også en prioritering å bruke penger avsatt til ansatte på andre driftsposter i trange økonomiske tider. Hvem som er umusikalsk kan man sikkert diskutere herfra til evigheten.

I mine år som sykehuslege har jeg aldri fått julegave. Jeg har ikke savnet det heller. Når jeg har vært sliten og arbeidet mer enn det en arbeidsgiver strengt tatt kan forvente, har jeg av og til savnet anerkjennelse. I år kom den som julaften på kjerringa og jeg takker så mye!

Kommentarer til denne saken