Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har for lengst skjønt at vi voksne som jobber i skolen og barnehagene er blitt ofret.

Så bare kall en spade for en spade og si sannheten.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva om du ble pålagt å møte 60 stykker? På mandag. Obligatorisk oppmøte. Munnbindet kan du legge igjen hjemme. Ventilasjonen er det så som så med.

Disse 60 skal du møte hver dag. Hele uka. Ja, hele pandemiåret gjennom. Du hadde kviet deg litt, eller?

Da streiken var over, ventet nok en normal lærersøndag med forberedelser til en ny skoleuke. Det ble litt ekstra også, med tanke på forrige ukes streik. Men det var det verdt! Streiken var en stor suksess med en knusende avslutning.

Jeg sitter her og tenker tilbake på ei lita uke med «ekte» smittevern. Det smittevernet resten av samfunnet blir møtt med. Det var en snodig opplevelse.

Jeg er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, og ble kastet inn i rollen som lokal smitteverngeneral da streiken startet. Det var ikke så rent lite som skulle være på plass! Unio krevde to meters avstand, kun to på vakt samtidig, munnbind hvis vi skulle prate med folk, en real spriting av kropp før og etter vakta, og bruk overflatesprit på pennen og campingstolen du tok med! Her var det ingen slinger i valsen! Vi må da vite at det er villsmitte i Trondheim.

Da er det lett absurd og skulle komme tilbake til en skole som er på gult nivå. Her er det som vanlig: Det er langt mellom spritflaskene, munnbind er ikke å se, og det eneste smitteverntiltaket vi klamrer oss til er håndvask. Avstand er det bare å glemme.

Jeg er kontaktlærer og holder meg stort sett til trinnet mitt på rundt 60 elever. Det er faglærere som har godt over 100 nærkontakter i uka. På jobb. Skamme seg om hen har over to nærkontakter i fritiden! Noen som sa logisk brist?

Som ordfører Rita Ottervik sa da kommunen trommet sammen folket og brukte utestemmen sin i en direktesending fra kommunen om smittesituasjonen 1. juni: Ungene må da også ha en plass å være..

Ikke ett ord om deres, eller vi voksnes smittevern, for den saks skyld. Skolen var blitt en oppholdsplass. Vi sendes ut som feltsoldater i «krigen» og blir fortalt at vi er viktige - ja uunnværlige til og med. Jeg har for lengst skjønt at vi voksne som jobber i skolen (og barnehagene) er blitt ofret. Så bare kall en spade for en spade og si sannheten.

For oss i skolen innebærer det at vi daglig må leve med en smitterisiko som er mange ganger større enn den vanlige borger. Uten tilstrekkelig mulighet til å beskytte oss. For noen blir dette en ekstrapåkjenning i en allerede presset hverdag. Da føler man seg forbigått når Rita roper med utestemmen og skolen forblir på gult nivå.

Vi har ikke nubbesjans. Nå øker smitten nettopp blant de yngste av oss.

Så hør på oss. Og gi oss et lønnsløft mens dere er i gang. Siden vi er så uunnværlige.

Kommentarer til denne saken