Jeg hyller at du danser, Birgit. Men problemet mitt er tonen du omtales i

Det er mange som sier at det er viktig for likestillingen at Birgit Skarstein er med i Skal vi danse. For meg føles det som et lite tilbakeslag for likestillingen. For skillet mellom rullestolbruker og gående blir gjennom all hyllesten veldig stor, skriver dansekunstner og rullestolbruker Elen Øyen.

Det er mange som sier at det er viktig for likestillingen at Birgit Skarstein er med i Skal vi danse. For meg føles det som et lite tilbakeslag for likestillingen. For skillet mellom rullestolbruker og gående blir gjennom all hyllesten veldig stor, skriver dansekunstner og rullestolbruker Elen Øyen. Foto:

Av

Gapet mellom funkis og ikke-funkis blir mindre ved å omtale funkiser som det de aller fleste av oss er: Vanlige mennesker i vanlig hverdag.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Kjære Birgit Skarstein, jeg applauderer at du danser. Jeg er ikke med i hylekoret som hetser deg for at du danser. Det skulle tatt seg ut, siden jeg er danser selv. Alle har rett til å være på dansegulvet, dans er for absolutt alle mennesker med alle slags kropper.

Jeg synes at armbevegelsene på dansen din forrige lørdag var veldig bra. Det aller kuleste med dansen din var løftet. Da du forlot rullestolen og ble løftet og svingte rundt omkring på parketten i løse lufta. Jeg digger når man kan danse utenfor rullestolen. Det gjør jeg også.

Men. Jeg har problemer med noen aspekter av at du er med i Skal vi danse. Først var jeg skeptisk til hvordan dommerne skulle dømme deg, fordi du ikke kan utføre fotarbeid. Men som du sa på Lindmo, du har fotarbeid. Bare annerledes. Godt poeng. Og hvis det stemmer, det jeg har hørt om at en av dommerne har erfaring i å bedømme rullestoldans, er det fint. For da blir du ikke bejubla bare fordi du faktisk danser, men for hvordan og hvor bra du danser. For rullestolteknikken. Problemet mitt er litt tonen du omtales i.

Du blir hylla fordi du danser. Ikke for teknikken, ikke fordi du forlater stolen og danser i været og så er det kult, men fordi du i det hele tatt har kommet deg på dansegulvet. Og det bekrefter nok en gang for meg at det forventes alt for lite av funkiser. Jeg hyller at du danser, Birgit.

Samtidig synes jeg det er trist at det er bare mennesker som deg, som har himmelhøye mål og som sikter mot stjernehimmelen i alt du gjør, som får fokuset. Når mennesker med funksjonsnedsettelser omtales i media er det enten stjernehimmelen eller den mørkeste kjelleren som er interessant. Som Birgits motpol har vi dem som føler at livet er ødelagt fordi de har fått en funksjonsnedsettelse, unge mennesker som må bo på sykehjem, folk med funksjonsnedsettelser som blir utsatt for overgrep, folk som blir utestengt fra bussen, og så videre.

Men så har du oss da. Den store massen. Flertallet. Vanlige hverdagsmennesker. Jeg kan også si i fra om diskriminering og urettferdig behandling. Jeg har også mål i livet. Men stort sett står jeg opp, spiser frokost, kjører meg en tur, treffer venner, danser på kjøkkengulvet.

Hør ukas podkast med Elen Øyen her:

Fortsatt er det sjelden vi ser funkiser på film, serier og TV. Jeg kan ikke huske å ha sett en norsk film eller serie der det for eksempel er med en karakter i rullestol, og der det at hen har rullestol ikke er en del av hovedhistorien. Vi får aldri se funkiser leve hverdagslivet, og hvordan det løses. Jeg får stadig vekk så mye skryt for at jeg klarer å bo alene, kjøre bil, gå på butikken alene. Tenk at jeg klarer det selv om jeg bruket rullestol da! Min kamp handler om å få aksept for at jeg er et vanlig menneske med et vanlig liv.

Men så begynner vi i Skal vi danse-enden! Med eksepsjonelle prestasjoner. Som i å være rullestolbruker og klare å danse. Toppidrett. Og inspirasjonspornofaktoren er skyhøy. En funkis som forventes å sitte med hendene i fanget og ta imot hjelp danser, og blir applaudert og bejubla.

Jeg har dansa i femten år, i en gruppe med ulikkroppede dansere. Profesjonelle og amatører med og uten funksjonsnedsettelser. De profesjonelle uten funksjonsnedsettelser er ikke mine instruktører, de er mine dansepartnere. Vi danser side om side, og har like stor plass på scenen. Jeg er ikke med i Danselaboratoriet for å bevise at jeg kan selv om jeg sitter i rullestol. Jeg er med fordi jeg er interessert i dansekunst, og fordi jeg trenger å uttrykke meg. I Danselaboratoriet er det rom for å være meg. Hverdagsmennesket som tilfeldigvis sitter i rullestol.

For meg er det likestilling. Det er mange som sier at det er viktig for likestillingen at Birgit er med i Skal vi danse. For meg føles det som et lite tilbakeslag for likestillingen. For skillet mellom rullestolbruker og gående blir gjennom all hyllesten veldig stor.

For det viser med all tydelighet hvor lang veien er til å få aksept for at de fleste, når alt kommer til alt, er vanlige hverdagsmennesker. Også funkiser.

Dette er vanskelig å si, og å kjenne på. Men det er det jeg føler. Det er greit å ikke ha lyst til å være med i Skal vi danse eller å bli paralympisk mester. Og det er greit å ha lyst til det. Men narrativet om mennesker med funksjonsnedsettelser må utvides til å handle om vanlige hverdagsmennesker. Ikke bare de i himmelen eller helvete.

På den måten tror jeg vi lærer å leve sammen med mindre fordommer. Større forståelse. Gapet mellom funkis og ikke-funkis blir mindre ved å omtale funkiser som det de aller fleste av oss er.

Vanlige mennesker i vanlig hverdag. Gjennom det tror jeg vi blir mer likestilt.

(Denne teksten er en bearbeidet versjon av en tekst opprinnelig publisert av Elen Øyen på Twitter. -red.)

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken