Det har ikke skjedd før, og det kommer neppe til å skje igjen; at en person jeg kun har møtt personlig ved et fåtall anledninger, og som har brukt de fleste av disse til å skjelle meg ut, går bort – og jeg likevel sitter igjen med dyp, tyngende og høyst personlig sorg.

Når Nils Arne Eggen nå er borte har det blitt så stille. Både bokstavelig og symbolsk, for en rosenborger.

Merittlister kan man fort bli litt fartsblind av. Så jeg bestemte meg for å begynne i andre enden: I forbindelse med klubbens hundreårsjubileum tok jeg en oppramsing av hvilke mesterskap i Rosenborg som Nils Arne ikke var med på, enten som spiller eller trener.

Fra han kom til klubben i 1960 og til han første gang ga seg i 2002. Tellinga stoppet på 3: Cuptriumfen i 1964, og seriegullene i 1985 og 1998. Med andre ord – ta bort Nils Arne Eggens meritter, og vi har ei premiesamling som en hvilken som helst annen norsk storbyklubb.

Det er én mann som har signert alle sidene i den moderne Rosenborg-historien, en håndfull personer har utfylt noe av prosaen. Vi andre utgjør permene.

Det er mangt jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort her i livet, men jeg fikk i hvert fall nå sist høst personlig fortalt Nils Arne Eggen noe sånt som dette, fritt etter hukommelsen: «Jeg kan jobbe et helt yrkesliv som lege, og fortsatt ikke nå til knærne på det du utrettet for trøndersk folkehelse på nittitallet». Jeg er glad for at jeg sa det, fordi det er sant.

Vanligvis skal man avslutte denne typen tekster med «hvil i fred» eller noe lignende. Jeg velger i stedet å si «gratulerer med livet» jeg, Nils. Det du oppnådde, og det du fikk oss til å tro på, kommer til å bære profetisk tyngde i den trønderske folkesjela så lenge vi lever.