Helt siden jeg kom til Norge som seksåring har et av de første spørsmålene jeg har fått etter at jeg har fortalt at jeg er russisk, vært «Hva syntes du om Putin?». I Russland kan jeg nok telle antall ganger jeg har fått dette spørsmålet på en hånd, fordi det er en enighet om at man har så begrenset handlingsrom at meningene dine uansett ikke spiller så stor rolle.

Polarisering er ikke løsningen på denne krigen. Det er polarisering Putin ønsker. Om Russland er overbevist om at vesten er Russland-fiendtlig vil det være lettere å overbevise Russere om et narrativ der man skal løsrive seg fra Europa og Vesten. Ved å separere Russland fra Vesten kan Putin rettferdiggjøre flere av hans forbrytelser, og enda verre – søke støtte til hans falske forklaringsgrunnlag for krigen.

Den eneste måten vi kan komme oss ut av dette uten å gjenta historiske feil er ved å forstå at problemet ligger i strukturene, ikke i folket. Folket har hatt et begrenset handlingsrom i så mange år at politiske demokratiske prosesser vi ser på som lette selvfølgeligheter i Norge, i dag ikke har vært selvfølgeligheter i Russland, kanskje noensinne. Alle politiske prosesser er annerledes, og det er et premiss om konsensus med makthaverne som gjør det umulig å kritisere dem uten å møte konsekvenser.

Det er et fåtall som bruker konflikten for å skape polariserende oss/dem-narrativ, men de gjør seg sett. Russere som folk er veldig lette å skape slike narrativ om, folket mitt har ikke hatt muligheten til å kritisere styresmaktene på samme måten som vesten kan. I tillegg har det vært begrenset mediedekning de gangene store protester har brutt ut tidligere. Normativt lever vi i sporene av den kalde krigen. Det er enda propaganda fra alle sider som bruker Putins personlige maktpolitiske spill som en forklaring på strukturer de færreste russere ville kjent seg igjen i, om de kun ble spurt.

Putins invasjon og krig mot Ukraina er vondt for meg å bevitne. Jeg skammer meg, men ikke på vegne av folket. Jeg skammer meg for at Putin, oligarkene, og den russiske eliten har hatt tatt seg til rette og valgt å definere «den russiske folkeånd» som noe den ikke er, og aldri har vært. Jeg skammer meg også for at de har brukt denne for å separere oss fra våre brødre og søstre i Ukraina.

Hjertet mitt blør med Ukraina. Historien om Ukraina er historien om de små som blir overkjørt av de store, uprovosert. Det er en historie eldre enn kolonialisme og imperialisme. Det er en historie vi har sett før – om makthavere som misbruker sine strukturelle handlingsrom, og som maskerer dette i normative ideer om kultur, tradisjoner, og ideologier.

Så helt siden jeg har kommet til Norge og fått spørsmålet «Hva syntes du om Putin?» så har jeg alltid svart, og vil alltid svare, at jeg syns han tar grovt feil, og at vi er mange som mener det.

Opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-side. Gjengis med tillatelse. -red.