Gå til sidens hovedinnhold

Jeg vet hva jeg helst vil ha av utleiehaier eller gleden av en ny kjærlighetssang

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I en situasjon med en verdensomspennende epidemi er det lett å komme i bibelske tanker, om endetider og landeplager. Og denne uka skjedde to ting samtidig: Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemte ned et forslag om å forbedre støtteordningen for selvstendig næringsdrivende kunstnere, og nyheten kom om at utleiere med tomme boliger får koronastøtte.

I bibelsk forstand et kjent prinsipp: For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har. (Matteus 13:12).

Er du utleier og har et koronarelatert omsetningstap på over 30 prosent så kan du få dekket deler av de faste kostnadene, sier næringsminister Iselin Nybø fra Venstre. I et marked der etterspørselen etter å få kjøpt egen bolig er rekordhøy, og der prisene stadig når nye høyder velger altså denne regjeringen å premiere de som velger å la en leilighet stå tom heller enn å selge den i markedet.

Samtidig må musikere selge gitarer og utstyr for å overleve. Bare et instrument, tenker du kanskje? Nei, her snakker vi om en forlengelse av en selv, om sjela i det å uttrykke seg. Av en kunstners innerste tanker, om den melodien og den teksten som traff deg innerst i hjertet, om den låta som har vært med deg siden din første forelskelse. Det er lydsporet til livet ditt som nå legges ut for salg.

Vi snakker om år med intoneringer og justeringer, om det nitidige arbeidet det er å komme på innsiden av instrumentet og finne det uttrykket og den sounden som treffer deg og andre midt i kroppen. Vi snakker om den store hiten og den enkle balladen. Ja, vi snakker om de redskapene og verktøyene som skulle ha gjort det mulig å starte opp som artist igjen, om det som vil gjøre det mulig å forsørge seg selv og barna sine også i tiden etter pandemien.

Artister og musikere over hele verden er i knestående. Ikke på den gode måten vi er vant til, på scenekanten i et møte med publikum. De er økonomisk i knestående, i møte med regninger og utgifter, uten inntekter og heller ikke med nok kompensasjon til å holde hovet over vannet til krisen er over.

For Nybø og regjeringen er det visstnok helt greit at gitarer og andre nødvendige innsatsfaktorer i kulturbransjen selges og forsvinner. Men jeg vet hva jeg helst vil ha av utleiehaier som profiterer i et overopphetet boligmarked eller gleden av en ny kjærlighetssang, en rockelåt eller ei protestvise.

Kommentarer til denne saken