Vi er i en skjebnetid for Norge. Mange år med blåblå ventepolitikk har gjort Norge sårbar for høye drivstoffpriser, strømpriser og de kommende økende matvareprisene. Det er derfor en stor oppgave Arbeiderpartiet står ovenfor, og på noen områder virker vår statsminister å tatt innover seg det fulle og hele alvor. Å gå inn for å bygge 1500 grønne og bærekraftige havvindmøller er ikke bare god økonomisk politikk; det er også viktig for å sikre en ny generasjon sitt industrieventyr.

Men det er ikke bare kysten og det bortenfor våre kystlinjer som gir Norge sin særskilte styrke. I motsetning til våre skandinaviske naboland har vi satset på å ta i bruk hele landet, med en ambisjon om å dra hver kommune og hver bygd. Om vi skal få til det er det innlysende at Norge må henge sammen; om hver kommune sitter isolert på hver sin høyde hjelper det ikke at man subsidierer og støtter. Dette visste man godt når Norge nylig hadde fått bein å gå på, for en av de største og viktigste satsingene gjort i Norge var satsingen på jernbane.

I Norge har vi en utbredt tradisjon med å bruke tog hovedsakelig til persontransport. I tillegg mente vi, og de fleste av oss mener antakeligvis fortsatt, at det er viktig at jernbanen driftes for folket, og ikke for utenlandske selskaper. Så lenge jernbanepolitikken i Norge styres på bakgrunn av hvilket selskap som kan få det billigste anbudet, vil vi se lite fremgang i norsk jernbane.

Dette er smått tragisk med tanke på hvor mye et jernbaneløft kunne ha løftet selve Norge. Det er en velkjent frustrasjon at det er for mange lastebiler på veiene, og det er et underskudd av norske yrkessjåfører i Norge. Enkelt og greit: det er større etterspørsel av godstransport enn det er kapasitet, og det leder ofte til at personer som ikke er vant med norske værforhold må kjøre tunge kjøretøy på norske veier. Dette er ikke bra for dem, og det er ikke bra for oss.

Om vi samlet jernbanen og igjen ga den sitt rettmessige samfunnsansvar, eksempelvis ved å styrke både persontransport og godstransport så kan man kutte ned på mengden lastebiler på norske veier, samtidig som man gjør et ordentlig krafttak for vanlige folks lommebøker, så vel som Norges helhetlige klimaregnskap. Det er både rimeligere, tryggere og mer effektivt å transportere varer via tog til transportdepoer; dessuten er avstandene fra transportdepoene til endelig destinasjon ofte mye kortere når jernbanen er involvert.

Det er innlysende riktig å støtte streiken til Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund. Regjeringa må samle jernbanen under et statlig selskap igjen, og gi jernbanen det formål å frakte både folk og gods for en rimelig sum.

Det kan selvfølgelig lede til at jernbanen går med underskudd, men den samfunnsmessige gevinsten vil være langt større enn kostnadene av jernbanen. Det vil frigjøre større deler av folks økonomi, som de i større grad kan bruke på norske varer; varer som det kan produseres mer av om det blir enklere og billigere for norske bedrifter å få sine varer levert.