Det er april (en skulle nesten ikke tro det når vi se på været!) og vårens vakreste eventyr er for mange snart i gang.

Nei, det er verken Holmenkollstafetten eller Skarverennet jeg vil snakke om, men jordbruksforhandlingene.

Vi har nå i det siste hørt om den norske modellen, frontfagene og trepartssamarbeidet. Der stat, arbeidsgiver og arbeidstaker møtes for å forhandle om lønn og andre betingelser knyttet til arbeidslivet. På akkurat samme måte gjennomfører vi også forhandlinger for jordbruket. Der andre lands myndigheter deler ut tilskudd og lar markedet styre prisen på produktene, gjennomfører vi forhandlinger direkte med partene.

Mange mener at dette er en avleggs metode og at det er mye bedre å la markedet bestemme prisene på det som produseres av mat. De glemmer da at en primærprodusent gjør så utrolig mye mer enn bare å produsere mat og det er nettopp derfor at dette forhandlingsinstituttet er så viktig.

Forhandlingsinstituttet bygger på fire hoveddeler:

  • Hovedavtalen, som regulerer jordbruksforhandlingene
  • tollvernet
  • markedsbalansering
  • juridiske virkemidler.

Hovedavtalen regulerer prisene og dermed hva bonden får for sine produkter. Allerede her ligger det forutsigbarhet gjennom avtalen. Der andre bruker markedet til å styre og gir tilskudd ut fra andre kriterier legger vi selve produksjonen til grunn for tilskuddet.

Tollvernet er en svært viktig del nummer to, der vi gjennom våre internasjonale avtaler velger å beskytte egen produksjon, bl.a. for å sikre matforsyning til egen befolkning. Markedsbalanseringen sikrer at produsenten får samme pris for f.eks. melkeliteren uansett om gården ligger på Byneset og forholdsvis nært et meieri eller øverst på Namsskogan, og samtidig som at de som videreforedler råvarene får like innkjøpspriser uansett hvor i landet foredlingsanlegget er.

De juridiske virkemidlene som den fjerde og siste hoveddelen regulerer produksjonsmetodene gjennom lover og forskrifter. Som et eksempel på dette sikrer konsesjonslovgivninga at det bor mennesker og ikke aksjeselskap på gårdene – et svært viktig grep med tanke på spredt bosetting og beredskap.

Primærnæringa betyr svært mye for Trøndelag. Over 20 prosent av den nasjonale matproduksjonen skjer her i fylket vårt og primærnæringa danner grunnlag for den nest største fastlandsindustrien med ca. 100.000 arbeidsplasser. Dette er en svært viktig infrastruktur for vår matsikkerhet og for vår beredskap. I en krisesituasjon må vi være i stand til å videreforedle råvarene til ferdige produkter slik at vi sikrer mat til egen befolkning.

Vi snakker ofte om den norske modellen i arbeidslivet og hvor viktig den er for samfunnet. Jeg mener vi også må snakke om jordbruksavtalen og måten dette løses på i samme åndedrag. Det norske forhandlingsinstituttet er unikt i verdenssammenheng og gjør at bonden, i tillegg til å produsere mat, produserer samfunnsgoder som vi andre nyter godt av.

Måten dette løses på må vi sikre også for framtida. Forhandlingsinstituttet er en velprøvd modell som har fungert godt siden 1950, som fortsatt er brukbar og den vil også være det i tida framover. Primærnæringene er viktige for oss alle, akkurat sånn som øvrig arbeidsliv og samfunnsstruktur – derfor trenger vi forhandlingsinstituttet som ivaretar dette til nytte for oss alle. Lykke til med årets forhandlinger!