Med 10,15 milliarder kroner i tilbud fra staten - eller 8,6 milliarder kroner, avhengig av hvordan en regner - har Støre-regjeringen og landbruksminister Sandra Borch (Sp) både innvarslet et fundamentalt taktskifte i norsk landbrukspolitikk, og vaksinert seg mot distriktsopprør, traktorer foran Stortinget og masseutmeldinger i Senterparti-lokallag. Det blir ikke opprør i landbruket i år. Men regjeringspartienes måte å forsvare sine prioriteringer på kan fort føre til misnøye andre steder.

I dagens «Politisk kvarter» i NRK fikk vi dette godt illustrert. Der dannet Ap-oppropet fra 17 trønderske ordførere og varaordførere, som sto i Trønderdebatt denne uka, grunnlaget for debatten. Det var mildt sagt en øvelse i debattens ytterpunkter, der det knapt var mulig å forstå at Leka-ordfører Elisabeth Helmersen (Ap) og Unge Venstre-leder Ane Breivik befinner seg i den samme politiske virkeligheten.

På et vis gjør de jo heller ikke det: Breivik leder et ungdomsparti som for lengst har mistet det siste av sin forankring i den norske, borgerlige bondestanden, og som nå tilnærmer seg jordbruksoppgjøret som en hvilken som helst utgiftspost i statsbudsjettet på linje med andre utgiftsposter. Helmersen er på sin side ordfører i en kommune der rammene for landbruket (kommunens største sektor) har umiddelbare, materielle konsekvenser for hele lokalsamfunnet. Kommunen – som har den eldste snittbefolkningen i landet – har 570 innbyggere, hvorav 25 er kvinner i alderen 20 til 30. Rammevilkårene for landbruket er ingen teoretisk øvelse i Leka.

Breivik representerer et slags laissez-faire-syn på norsk landbruk, hun sa rett ut at hun synes det er flott dersom norske forbrukere ønsker å støtte opp om norske kvalitetsprodukter, men at «ikke alle skal påtvinges det» (les: Å prioritere det over statsbudsjettet). Hun likestiller retorisk bønder med øvrig norsk næringsliv for å synliggjøre hvor annerledes bønder behandles enn andre næringsgrupper i Norge.

Tja, vil jeg vel si. Jeg er ikke sikker på om den landbaserte industrien i Norge (som i lange perioder har blitt støvsugd for kompetanse og investeringer til fordel for olje- og gassnæringen) eller norske kystfiskere (som har måttet vike for andres næringsinteresser i flere tiår) eller kulturlivet (som gjennom hele pandemien ble behandlet som en slags leke-næring) er helt enige i at alle næringer likebehandles her i landet.

Men på samme vis representerer Helmersen den viktigste selvmotsigelsen blant tilhengerne av bondeorganisasjonenes krav: Viljen til å sette hardt mot hardt for akkurat én gruppes inntekter, kombinert med uviljen til å si rett ut at dette helt åpenbart vil gå på bekostning av andre prioriteringer og grupper.

Dette ble illustrerende nok Helmersens akilleshæl i debatten. Hun argumenterte ellers svært solid, forståelig og jordnært om hvorfor årets oppgjør faktisk er et viktig unntakstilfelle. Men like lite som regjeringen, og som regjeringspartienes lokalpolitikere, og som bondeorganisasjonene, er hun villig til å ta konsekvensene av det. For da programlederen spurte om lærere og sykepleiere måtte godta moderate oppgjør nå, for å gi rom i økonomien for bøndene, var svaret like unnvikende som det var selvmotsigende: «Nei, jeg har ikke lyst til å blande dét inn i denne diskusjonen», var Helmersens svar.

Med andre ord: Helmersen vil ikke blande konsekvensene av inflasjon og den stramme økonomiske situasjonen inn i diskusjonen om jordbruksoppgjøret - som hun mener må bli historisk høyt som følge av konsekvensene av…inflasjon og den stramme økonomiske situasjonen.

Det går jo ikke. For dette er jo realitetene: Alle grupper i samfunnet må i år møte tøffe konsekvenser av nye økonomiske tider. Og fremover truer rentespøkelset. Å bruke 10,15 milliarder kroner på å komme bondeorganisasjonenes krav i møte, er ikke bare i teorien, men helt reelt, å prioritere bøndenes utfordringer foran andre gruppers utfordringer i møte med tunge tider.

Det er et stort problem for både Ap, Sp og bondeorganisasjonene at ingen av dem er villige til å være helt ærlige om dette. For det finnes jo en rekke gode argumenter for at det likevel kan være riktig å gjøre:

  • Bønder tjener faktisk mindre enn andre grupper.
  • Svært mye av tilbudet er rent faktisk kompensasjon for økte utgifter.
  • Matsikkerhet for egen befolkning er en av de viktigste ansvarsområdene vi kan ha som nasjon.
  • Den internasjonale situasjonen peker mot akutt matmangel flere steder i verden, derfor har vi et ansvar for å sørge for så mye hjemlig produksjon som mulig.
  • Den norske bosettingsstrukturen, distriktspolitikken vår og maktfordelingen mellom by og bygd fordrer at vi er villige til å bruke mye ressurser på landbruket.
  • Og krigen i Ukraina har demonstrert til fulle at alle land primært må ta ansvar for egen beredskap.

Det mangler ikke på vektige, ansvarlige argumenter for et ekstraordinært jordbruksoppgjør. Men det oppstår et problem for regjeringen når alle vet det, men ingen sier det. Velgerne er ikke dumme. Det er også noe av et historisk brudd med Arbeiderpartiets tradisjonelle rolle i norsk politikk at de nå uttaler seg så ullent om at dette faktisk er harde prioriteringer: Mer penger til én ting, betyr mindre til en annen – ikke bare fordi selv statsbudsjettet har sine grenser, men fordi inflasjonsfaren begrenser handlingsrommet. Og mange vil kunne bemerke at det ikke bare er landbruket som sliter med økte kostander om dagen.

Dersom alle gruppene som i år må se langt etter kjøpekraftsvekst skal kunne slutte opp om jordbruksoppgjøret, er det nok et minstekrav at regjeringen ser dem i øyenene og forklarer hvorfor en annen gruppe enn dem skal prioriteres. Det nytter ikke å late som om det ene ikke henger sammen med det andre, når det ellers manes til kutt og moderasjon i nær sagt alle andre sektorer enn landbruk og forsvar. Og ti milliarder kroner inn i landbruket fører med seg akkurat like mye renteøkning som ti milliarder til et hvilket som helst annet formål ville gjort.

Historisk sett er det nettopp Arbeiderpartiet som har kunnet stå for de vanskeligste prioriteringene, nettopp fordi de med troverdighet representerer de brede lag av arbeidere. Det har som oftest hatt større tyngde når arbeiderklassens parti har manet til moderasjon av hensyn til økonomien, enn når borgerlige Høyre har gjort det samme.

Så maner også årets jordbruksoppgjør til litt refleksjon rundt hvordan vi har innrettet landbruksøkonomien i Norge. Ekstraordinære tider må også innebære muligheten til å tenke nytt og ærlig. For selv med store doser nasjonalromantikk i det politiske ordskiftet, og selv om vi ikke er medlemmer i EU (som visstnok ville innebært døden for norsk landbruk) har norske politikere og bondesamvirkene helt på egen hånd greid å legge ned tusenvis av melkebruk, sentralisere landbruket (og verdikjedene) så kraftig at hele lokalsamfunn kan miste sin viktigste forankring, samtidig som vi har tillatt dagligvarekjeder med en så kraftig maktkonsentrasjon at det bringer tankene hen til Onkel Skrue.

Etter hvert som gapet mellom virkelighetens norske landbruk og Tine-reklamenes grenseløse småbondeidyll bare blir større og større, vil det bli stadig vanskeligere å imøtegå de liberalistiske argumentene om fullt, kommersielt frislipp i landbruket. Større bruk, mer marked og mer sentralisering er en selvforsterkende mekanisme. Ingen pengesummer kan endre på det. Dét er nemlig vel så mye et spørsmål om strukturer, som pengesummer.