Gå til sidens hovedinnhold

Jordverndebatt uten nyanser og helhet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jordverndebatten er en viktig debatt og for tiden går den for fullt, spesielt i Nationen, men også i andre aviser. Etter å ha vært kornbonde i 45 år kjenner jeg på respekten for jorda, men jeg reserverer meg mot den formen debatten nå tar. I stor grad er det bondelagene som fører an, men debattformen minner dessverre mer om pressgruppers svart/hvit framstillinger.

I debatten forsvinner f.eks. at jord har svært ulik kvalitet, at jordstykkene har ulik størrelse, arrondering og tilgjengelighet. Glemt synes også at bruks- og maskinutviklingen de siste par tiårene har gjort det ulønnsomt å drive jorder vi drev før. Slik er det, har det vært og vil fortsatt bli, enten brukene ligger sentralt eller i utkantene. Avlingsmessig er det stor forskjell på et jorde i Østfold og i Nord-Norge og mellom lavlandet og fjellområder. Dette vil heller ikke endre seg, selv om avgjørelsesmyndigheten for omdisponering av dyrket mark løftes til et høyere nivå, jfr. TA 27/2-2021. Jeg trodde forresten aldri jeg skulle oppleve at en viktig samfunnsorganisasjon som Norges Bondelag foreslår å redusere lokalt selvstyre. Dette er akkurat som å høre miljøbevegelsen og det er farlig for den generelle tilliten i samfunnet vårt. Den er svekket nok allerede.

Bondelagene argumenterer med at vi har så lite dyrket mark i Norge, bare 3 % av arealet. Det er for så vidt riktig, men det er riktigere å si at bare 3 % av landets areal brukes til jordbruksdrift. Vi har nemlig ca. 10 mill. dekar gjengroingsmarker, dvs. arealer som tidligere ble drevet som jordbruk, men som av ulike grunner er tatt ut av drift. Dette er alle høyproduktive arealer, gjerne tidligere skogarealer som ble dyrket opp. Arealene er senere bare overlatt til seg selv og er iferd med å gro igjen. Noen få brukere velger imidlertid selv å tilplante arealene for å unngå at de gror igjen med ubrukelig kratt, og for å satse på skog isteden, men det må de søke jordlovmyndighetene om. Svært mange steder vil man få avslag på en slik søknad, fordi jordlovmyndighetene mener slike nedlagte dyrkede arealer skal ligge som beredskapsarealer. Etter 30 år derimot defineres de som skogsmark og da kan brukeren fritt plante til, men da er de omtrent umulig å tilplante pga gjengroingen. Slik sett hindrer rett og slett dagens jordlovsmyndigheter tilbakeføringen til nyttbar skog. Som nevnt har praksisen samlet 10 mill. dekar allerede og det blir stadig mer. Hvorfor et gjengrodd areal er et bedre beredskapsareal enn et tilplantet areal, har aldri jeg forstått. Verdiforskjellen for både samfunnet og brukeren er imidlertid kjempestor. Et gjengrodd areal vil ikke bli ordentlig skoger igjen før om 2-300 år, mens man på den tiden kunne produsert 4-5 generasjoner kulturskog og bundet mye karbon. Hvorfor snakkes det ikke om jordvern for dette arealsløseriet?

Det er altså ikke bare 3 % av arealet som kan brukes til matproduksjon i Norge, men derimot minst 6 % + ytterligere betydelig arealer som er dyrkbare. Slik sett er det nok ikke arealene som vil være begrensingene i en matvarekrisesituasjon i Norge, men derimot mangel på folk som kan «bruke et grev».

For å gi noen begreper om arealstørrelsene, men som bondelagene ikke nevner, vises til SSBs jordbruksstatistikk. For perioden 2005-2019 har i snitt vel 34.000 dekar jordbruksjord årlig blitt tatt ut av drift. Av dette ble ca. 12 000 dekar i årlig snitt omdisponert til andre formål enn landbruk, hvorav knapt 5000 dekar til utbyggingsformål etter Plan og bygningsloven. Det er altså nesten 7 ganger så mye jordbruksareal som tas ut av drift hvert år, som det som tas til utbyggingsformål og som debatteres. Videre er det ca. 22 000 dekar dyrket mark som årlig får gro igjen av seg selv. Nevnes kan også at i tallene inngår vel 17 000 dekar i årlig snitt som nydyrkes, hvorav en stor del sentralt beliggende ungskogfelter. Man forsyner seg av ungskogfelter til oppdyrking, men unnlater å sette istand det som tas ut av bruk. Denne arealsløsingen skyldes ikke først og fremst bondelagenes medlemmer, men manglende jordvern- og nasjonal jordpolitikk.

Hadde det ikke vært naturlig at Norges Bondelag med sitt jordvernengasjement for lengst også hadde tatt tak i denne helheten? Selv om det muligens vil falle noen tungt for brystet, ville jeg også forventet av Norges Bondelag, som seriøs samfunnsorganisasjon, hadde betydelig større forståelse for samfunnets arealbehov og i særdeleshet for det lokale selvstyret.

Kommentarer til denne saken