Gå til sidens hovedinnhold

Jorunn Kofoed (83): Jeg er liberalist, og det kommer jeg til å være livet ut!

Bak hver stortingskandidat finner vi hundrevis av valgkampslitere: De som koker kaffe, står på stand, gir politikerne skyss, og deler ut løpesedler. Hvem er disse valgkampsliterne, de som gjør den virkelige jobben i en valgkamp? Og hva er det som gjør at de legger ned hundrevis av arbeidstimer, år etter år, for et parti? Møt Jorunn Kofoed i Fremskrittspartiet.

Jeg heter Jorunn, og jeg er liberalist, og det kommer jeg til å være livet ut! Tidlig på åttitallet meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiet, og har vært med på mange valgkamper siden. Jeg har vært medlem i bystyret i flere perioder, men nå begynner det å bli noen år siden jeg var fast representant der.

Likevel synes jeg det er både artig og meningsfullt å bidra i valgkampen, og jeg bidrar med det jeg kan bidra med for at Fremskrittspartiet skal gjøre et godt valg.

Jeg føler meg ikke som noen sliter. Jeg gikk inn i Fremskrittspartiet på grunn av politikken og folket. Jeg går med vilje og styrke rundt med 600 brosjyrer på ei økt, og treffer mye folk som jeg kan snakke politikk med.

I år har jeg stått i valgkampboden og gått med brosjyrer i postkassene. I tidligere valgkamper har det blitt en del vaffelsteking, men i år har vi tenkt at vaffelsteking på stand er litt over grensen for hva vi kan tillate oss med tanke på koronasituasjonen, så vi deler først og fremst ut pastillesker og tyggedrops som er innpakket.

Det synes jeg er fint, vi må gjøre det vi kan for å forebygge smittespredning, selv om det er valgkamp.

Gjennom en valgkamp blir det mange fine velgermøter. De beste opplevelsene er når det kommer folk innom på stand og sier at Fremskrittspartiet har gjort noe som betyr litt ekstra for dem. For eksempel når mennesker med kreft har fått god hjelp gjennom pakkeforløp for kreft, som vi var med på å innføre. Det gjør meg glad, og da merker jeg at det vi driver med betyr noe for folk.

Fremskrittspartiet er mitt parti, fordi jeg er veldig opptatt av Norges fremtid. Sjøl er jeg vel havnet i kategorien eldre med mine snart 83 år, men jeg har både barn og barnebarn som skal leve lenge, og som jeg håper får leve godt. Og så synes jeg sjøl at jeg fortsatt er sprek, og kan ikke se for meg annet enn at jeg skal bo hjemme og ha det godt livet ut.

Det er nok mange som meg, så vi må passe oss for å snakke om eldre som en ensartet gruppe som trenger mye hjelp og støtte fra det offentlige. Jeg vil klare meg mest mulig sjøl! Jeg vil bestemme hva jeg skal bruke pensjonen min til, og hvis jeg trenger hjelp vil jeg sjøl bestemme hvem som skal hjelpe meg.

Min drøm er at jeg får oppleve Sivert Bjørnstad som statsråd, slik at jeg kan stå på Slottsplassen med blomster og ta imot han. Han er en av mine favoritter. Han kommer til å bli en god næringsminister for landet vårt.

Les også

Nå er det vanlige folks tur!

Kommentarer til denne saken