Kvinnehelse har lenge vært Sanitetskvinnenes viktigste sak. Som Norges største kvinneorganisasjon, har kampen for å tette kunnskapshull og sikre likeverdiges tjenester, i det siste vært godt hjulpet fram av et bredt engasjement i befolkningen om hva kvinnehelse faktisk er.

Regjeringen har vært tydelige på at de ønsker å prioritere kvinnehelse, og kvinnehelse fikk et eget kapittel i Hurdalsplattformen. Dette er vi svært fornøyde med. Men nå gjelder det å følge opp engasjementet i statsbudsjettet, som skal vedtas i desember. Vi hadde håpet å se en tydelig satsing på kvinnehelse i budsjettet. Vi kan ikke vente på Kvinnehelseutvalgets NOU.

Kunnskapshullene er mange. Vi mener derfor det trengs et eget offentlig forskningsprogram for kvinnehelse med friske, årlige, øremerkede midler til Forskningsrådet. Samtidig er det viktig at Forskningsrådet nå prioriterer de kunnskapshullene vi kjenner til. Vi bestrider ikke at Forskningsrådet har kvinnehelse på agendaen, men forskningen må målrettes innenfor mot de underprioriterte kvinnesykdommene.

For vi vet faktisk ganske mye. Det er nylig utarbeidet et forskningskart fra FHI som grovt sett kategoriserer de faktiske kvinnehelsebehovene innenfor tre kategorier: Det er sykdommer som kun rammer kvinner, som endometriose og vulvodyni. Sykdommer hvor kvinner har andre symptomer og dermed behov for annen behandling enn menn, som hjerteinfarkt, slag, hjertesvikt, lunge- og luftveissykdommer, men også muskel og skjelettsykdommer og psykiske lidelser. Den siste kategorien er sykdommer der kvinner er overrepresentert, som for eksempel sykdommen lipødem.

Dette er ikke sykdommer som rammer de få, men de mange! Endometriose rammer 1 av 10 kvinner, og vulvodyni har lignende tall. Når det gjelder mange av lidelsene er tallene ukjente fordi vi vet for lite.

Forskning er viktig, og det tar tid før kunnskap blir til anvendt praksis. Det er derfor nødvendig å komme raskt i gang for å sikre likeverdig diagnostisering og behandling i helsevesenet.

For det er her vi nå må nå rette innsatsen. Gjennom våre egne forskningsfond og Stiftelsen Dam, finansierer vi målrettet forskning for om lag 25 millioner kroner hvert år. Men vi kan ikke alene være den aktøren som tetter de faktiske hullene. Her må staten også bidra.