– Du må kunne tegne en hånd, sa Vebjørn Sand – som et krav til dem som ville drive med figurativ kunst. Det var noen som slet med den hånda.

30 år etterpå spør jeg «fotballekspertene»: Kan du redegjøre for prinsippene i et soneforsvar?

I likhet med Vebjørn Sand tror jeg at jeg vet svaret.

Noen har febrilsk prøvd å gjøre dette til en diskusjon om for eksempel Drillo eller Nils Johan Semb. La oss si det sånn: Ingen har trukket i tvil at de kan «tegne en hånd». Det handler nok mer om de sportsjournalistene Drillo møtte i Dagbladet på tidlig 60-tall da han var innkalt for å evaluere dem:

– Dere har ikke peiling på fotball, var konklusjonen fra han som den gang forsket på fotball på Norges Idrettshøgskole.

Da ble sportsredaktør Leif Isdal forbannet, og slo i bordet:

– Jeg har sett fotball i 30 år!

Drillo var rolig:

– Jeg har sett på været i 30 år, men er jeg dermed en meteorolog?

Og der er vi ved poenget: Det er mange av dagens eksperter som har omtrent samme utdannelse som Isdal hadde, og det kan du merke på dem, enten de snakker på TV eller skriver i avisa. De vet naturligvis om det regner eller blåser. Selv det å ha spilte høyre back eller venstre ving er ikke nødvendigvis veldig kompetansegivende. Det finnes mange gode fotballspillere som ikke helt har oversikten når de skal prøve å forklare sammenhengene. Det finnes til og med mange som Odd Iversen, som Nils Arne Eggen har beskrevet ham:

– Han kan alt om fotball, men han vet ikke nødvendigvis hva det heter.

Jeg tror ikke Ivers ville vært noen opplysende ekspert på TV.

Så kan du naturligvis si: Er det så farlig da? Handler det ikke bare om fotball?

Det er akkurat like viktig som at bokanmelderen har peiling på litteratur, og det har han som regel, eller at kunstanmelderen kan sin kunsthistorie, og det gjør hun, eller at musikkanmelderen vet forskjell på moll og dur, og det gjør hun også. Kultur, deriblant fotball, er dannende og opplysende, når debatten er slik at den kan skape refleksjon.

Fordi alt for mange av fotballekspertene, i alle medier, ikke kan tegne en hånd, blir det samtaler og diskusjoner om enkeltspillere, for alle kan la seg begeistre av et skudd i vinkelen eller en dribleserie. Det er litt mer krevende å se at det ikke er noen struktur i angrepsspillet, og å peke på hvorfor det eventuelt burde være det, og hva som mangler.

Da norsk fotball var på topp, og det var på 90-tallet, var det lektorene som satte premissene, og diskusjonene gikk først og fremst om kollektive forhold. Vi ble nærmest et fotballopplyst folk, på et tidspunkt der tyskerne ennå ikke hadde skjønt soneforsvaret.

Per Joar Hansen har rett: Det er flere ukyndige i fotballdebatten enn i den tilsvarende om for eksempel kunst og kultur. Fotballen er bred, men ikke nødvendigvis så dyp, i motsetning til for eksempel billedkunsten der mange av oss vil sjenere oss for å ha noen meninger. Det er fotballens styrke, og svakhet.

Jeg er helt sikker på at bredden i fotballen tåler flere fotballeksperter som faktisk har innsikt. Jeg tror simpelthen det ville vært en fordel for fotballen som kommersielt produkt.

Det burde kanskje redaktørene tenke på.