Jeg har skrevet om skisport to ganger før. Den første gangen fikk jeg som svar fra Therese Johaug at hun aldri har sett meg stille i en verdenscup-start (she got me there), og den andre gangen var det Tiril Eckhoff jeg havnet litt på kant med. Så dette er jo ikke helt risikofritt, med tanke på at skihelter jo er nettopp skihelter, og jeg bare er en synser som i beste fall har rett halvparten av tiden. Men jeg vil likevel dele noe som jeg synes klør litt ved debatten om norsk langrenn, særlig i etterkant av tidobbelt norsk i Holmenkollen og glisne publikumstall i Planica.

Og det er at det er en betydelig svakhet i den store "Norges dominans har ført til at andre land har sluttet å bry seg om langrenn"-diskusjonen. Og det er det premiss at andre land noen gang har brydd seg særlig om langrenn.

Jeg tror ikke det er en særlig dristig påstand at den norske dekningen, oppmerksomheten rundt, hyllesten av og opphenget i langrenn til alle tider har vært ute av synk med de aller, aller fleste andre. Men inntil det ble tidobbelt norsk i Holmenkollen var det i det minste mulig å leve under den illusjon at det fantes andre land som la noe som kunne likne på Norges innsats, penger, prestisje, teknologi, smørebonanza og gigabuss-budsjett i denne sporten.

Vi tror Lillehammer-OL var en monumental hendelse for norsk historie fordi det var et kjempeviktig internasjonalt idrettsarrangement (slik vi i Trøndelag har en tendens til å snakke om Ski-VM i 1997 som om det handlet om ski, og ikke gjenoppbyggingen av en bys identitet og selvbilde). Men sånn er det jo ikke.

Likevel søker vi til stadighet å reprodusere disse minnene fra nittitallet, i den tro at det var idrettsarrangementene i seg selv vi husker som viktige. Og det gjør meg mer enn litt stresset med tanke på hva som skal skje i Trondheim om mindre enn to år.

OL på Lillehammer (og mer lokalt, VM i Trondheim) var viktige fordi de sammenfalt og samspilte med viktige overganger i vårt selvbilde. Arrangementene var en ramme, eller et redskap. Jeg greier ennå ikke å se hva Trondheim '25, eller et nytt norsk OL, egentlig skal representere. Om noe tror/mistenker/frykter jeg at VM i Trondheim, og et eventuelt nytt norsk vinter-OL (en debatt som jo dukker opp om og om igjen) vil bli en litt ubehagelig påminner om at minnene bedrar oss. Minnene fra Lillehammer i '94 og Trondheim i '97 handlet egentlig ikke så mye om skisporet.

Alle diskuterer den dalende interessen for langrenn med det utgangspunkt at det er noe galt med sporten, eller at den må fornyes. Men langrenn har alltid vært langrenn. Det hadde bare en annen plass og naturlig rolle på viktigere arenaer i en periode. Jeg tror mange ikke ser dette, og jeg er (beklager utålelig hybris) ganske sikker på at jeg har rett her. Så når vi søker tilbake til den gode stemningen og minnene og folkefestene fra nittitallet, tror vi fortsatt at skisporten var utgangspunktet.

Problemet er at det aller meste har forandret seg mer siden sist Trondheim arrangerte VM, enn skisporten. Selvbildet vårt avhenger ikke av Drillos eller Hattestad eller Dæhlie på samme måte. Vi har tusen andre tilbud i hverdagen, og vi har ikke samme behov for å bygge identitet (i alle fall ikke på samme og litt monolittiske måte).

Så det er ikke noe galt med langrenn. Langt i fra - langrenn kan være kjempespennende, det (og tilsvarende gørrkjedelig). Det er bare ikke særlig viktig for andre enn de som driver med, eller er glad i å følge, langrenn. Og i alle fall ikke utenfor Norge. Men jeg frykter at den politiske (og idrettspolitiske) insisteringen på å bruke oppslutning om skisport som målenhet for folkefest/engasjement/frivillighet og så videre, slik dekningen under og etter Planica var en liten påminner om, er å legge opp til stor skuffelse.

For VM iTrondheim blir sikkert supert, det! I alle fall for oss selv. Men gitt at de færreste legger så mye i de nordiske grenene som oss, er noe litt harry over å kreve at andre må skjerpe seg, slik at vi får skikkelig konkurranse i en sport vi selv legger så mye mer i enn noen andre. Og den lokale motstanden mot VM i Trondheim som mest har vært symbolisert ved motstanden mot å bruke enorme summer på ei hoppbakke som vil bli, vel, lite brukt, bør ikke avskrives som en slik surmaga anti-holdning.

Det jeg ganske enkelt vil fram til er følgende: Dersom en ender opp med å mene at de andre er problemet (de må satse mer på langrenn så vi får konkurranse / de forstår ikke hvor viktig hoppbakken er / de er mot folkefest og moro / de er slappe som ikke greier å fylle tribunene), bør en kanskje se seg litt i speilet, og spørre seg: Er jeg så viktig som jeg tror?