Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
RBK har vært utsatt for en nesten-ulykke. Det er sånt en bruker å lære av. Den som først og fremst må lære er den som i det hele tatt kom på tanken om overhodet å lukte på Milos Milojevic. Sportsdirektør Micke Dorsin må åpenbart ha gjort det. Spørsmålet er om han kan fortsette etter det som har skjedd.
Nå som styret har trukket i nødbremsen, er spørsmålet hva det gjør for å få klubben sånn noenlunde på riktig kurs igjen. Ingen er i tvil om at Kjetil Knutsen er en representant for den rette kursen. Spørsmålet er hvilke andre som er det. Selv det styret som så fortjenstfullt stoppet Milojevic-flørten, må ta selvkritikk for at det ikke har bidratt til at det finnes andre kandidater enn Knutsen – hvis det ikke gjør det?
Rosenborgs, og andre norske klubbers suksess i Europa, er tuftet på det fotballspillet som ble utviklet i Moss i årene 1986-87. Bodø/Glimt er bygget på det, alle RBK’s gode resultater i Europa er utviklet oppå det, som også Moldes var det da klubben deltok i gruppespill i Champions League. Vi kan langt på vei slå fast at det ikke finnes noen annen vei ut i Europa for norske lag.
Det har Kjetil Knutsen vist, og Erik Brakstad, og Kåre Ingebrigtsen og Trond Sollied og naturligvis han sjøl; Nils Arne Eggen. Trenere som Erik Hamren og Eirik Horneland har også på sitt vis bevist det. De var sjanseløse internasjonalt.
Kjetil Rekdal, for nå å ta han, eller vi kunne nevnt Christian Michelsen, eller Erling Moe, eller mange andre, er alle dyktige trenere – men de er ikke på det sporet som gir europeisk suksess. De kan vinne i Norge, eller de kan, som Michelsen og Rekdal gjør, overprestere her hjemme.
Jeg har nevnt dem før, men gjentar gjerne navnene på noen av de få som er på dette internasjonale sporet: Trond Sollied, Dag Eiliv Fagermo, Kenneth Dokken, Jan Frode Nornes, Svein Maalen, Aasmund Bjørkan. Sånne som tenker som dem, må være med i trenerteamet i Rosenborg, og det finnes faktisk er par av dem i klubben også: Trond Henriksen var i gang med noe da han fikk holde på noen uker, og Geir Hansen vet godt hva som skal til.
Dessuten har særlig Rosenborg et ansvar for å ta vare på sin egen kulturarv, særlig nå som til og med Ranheim har kastet vrak på den, og har startet på turen nedover i divisjonene igjen.
Da er spørsmålet: Hva gjør RBK-ledelsen nå, annet enn å si nei til Milojevic? Jeg tolker Kjetil Knutsen som konstruktiv positiv. Han er eventuelt verdt å vente på, mens Henrix og Geir Hansen holder det i gang. Hvis ikke erkjenner jeg utfordringen. Den er formidabel. For hvordan kunne det gå så galt at det kom en styreleder som erklærte at hans mål var å finne tilbake til suksesskriteriene, og som langt på vei lyktes med det – men som står der han er nå: Nesten uten alternativer til Kjetil Knutsen (som ingen nevnte for eksempel da Horneland ble ansatt)?
RBK ville ikke ha Nils Arne Eggen før 1986-sesongen heller. Han ble veid, men funnet for lett. Kanskje bor det mer i noen av de rett-tenkende kandidatene i dag også enn det sportskommentariatet evner å se?