Gå til sidens hovedinnhold

Kan du å rugge tre vogner samtidig?

Har du noen gang gått bakerst i et Luciatog med ei bøtte, bare sånn i tilfelle?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Har du noen gang stått kl 07:10 om morgenen og ringt vikar etter vikar, men ende opp med å måtte spørre om merkantil kunne være så snill å delta under frokosten?

Kan du å rugge tre vogner samtidig?

Hopper du ofte over planleggingstid? Kutter inn på lunsjen?

Ja?

Da jobber du sikkert i barnehage.

Desember er tid for tradisjoner, for julebakst, rundvask og storhandel. Desember er tida for vennelag, hemmelige gaver, spenning og forventning. Men desember er også tida for feber, omgangssyke og høyt sykefravær rundt om i barnehagene. Dessverre er ikke sykefravær bare begrensa til årets siste måned, men sett fra gulvet, det vil si fra lesekrokene eller duplobordet, topper det seg alltid i desember.

Også i år tikker meldingene inn på morgenkvisten, men i år er det luftveissymptomer og ikke den tradisjonelle «omgangen» som er årsaken. Og like sikkert som at sykefraværet er høyt i Trondheimsbarnehagene, er det at politikerne legger opp til en diskusjon, uten å ta med den viktigste årsaken til at vi blir sjuke; bemanninga. Bemannings spørsmålet glimrer med sitt fravær i tørre sakspapirer før bystyremøtet , akkurat som en Adecco vikar som ikke finner frem med bussen.

Vi blir ikke syke, får vondt i kroppen, utbrent og nedstemt fordi vi tåler mindre enn andre arbeidsfolk, jeg tror vi har tålt for mye for lenge. Det er rett og slett ikke nok folk til å ta seg av alle barna, alle oppgavene og forventningene. Stadig nye krav og forventninger stilles til barnehagefeltet gjennom enhetsavtaler, plan for fysisk aktivitet, oppvekst strategier og lovverk. Og selvfølgelig skal det stilles krav til barnehagens innhold, men da må det også følge med midler og folk

Jeg kjenner at når jeg skriver dette, får jeg en ekstrem trang til å balansere med søte historier om gode klemmer og gleden av å jobbe med den oppvoksende slekt. Og ja, det er helt sant at det er mange klemmer og gode stunder i løpet av en dag. Den felles gleden man kan føle på når et barn knekker koden for noe det har strevet med er helt reell.

Jeg kan også falle i staver over en mark, en maurkoloni eller lyden av stein som treffer vann, for barnlig entusiasme er smittende. Men denne gangen skal jeg ikke falle for fristelsen til å alltid glatte ut og glatte over.

For nettopp det er det en stor tradisjon for, innenfor yrket. En ting er at vi har et litt annet syn på og ikke minst en annen beskrivelse av ulike fenomener. Realt trøndersk regn beskrives i månedsplaner som «været har gitt gode muligheter til å kjenne på elementene. Vi har lært oss en ny sang som heter «regn, regn», husk å ta med våte votter hjem».

Likevel tror jeg at behovet for å glatte over , balansere ut og strekke seg litt lenger handler om noe annet. Vi ansatte i barnehager kjenner alle på et stort ansvar i jobben, ansvaret for en tredjepart som er avhengig av oss. Det gjør noe med deg å bli møtt med tiltro og tillit av den lille ettåringen som aksepterer at pappa går, så lenge han får vinke adjø i vinduet sammen med deg. Og foreldrene på den andre sida av ruta som vinker tilbake, med en klump i halsen og stor en forventning om du tar vare på deres barn.

Og derfor kan dager med vikar fremstå som et puslespill. Av hensyn til barna på avdelingen så er rutinene at bare kjente tar stell, legger ned, tar opp og trøster, så med en eller to mindre av de faste ansatte på jobb, da blir det mer på resten. Normalen er at pauser utsettes, plantid flyttes og at man løper litt fortere. Og vikar A vasker opp, hjelper til med en sko her, leser en bok der og gjør så godt man kan når man bare skal være inne en dag eller en uke.

Men en vikar uten tilknytning og kjennskap til stedet og ungene blir aldri fullgod, og de settes også i en situasjon hvor de ikke kan bli det. Man blir ikke en del av fellesskapet om man kommer innom en gang i blant. Den evige usikkerheten og utskiftinga av vikarer er en stor slitasje på de faste ansatte og trolig en medvirkende årsak til høyt sykefravær i barnehagen.

Systemet med innleie fra bemanningsbyrå produserer utslitte barnehageansatte, som igjen fører til mer innleie. Trondheimsmanifestets krav om toppa bemanning, kan være med å bidra til løse denne floken. Med toppa bemanning vil enheten selv, kanskje i samarbeid med andre enheter i geografisk nærhet, kunne løse fraværet.

Medisinen mot høyt sykefravær i barnehagen er flere hender. Vi trenger trygge og kjente vikarer når vi er syke. Det er en god investering i fremtiden.

Kommentarer til denne saken