Kan innleide vektere bruke tvang på bussen om du ikke har billett, fordi det sparer kollektivselskapene penger? Det foreslår departementet i en et nytt høringsnotat.

Vanligvis er det ikke slik at tvangsmyndighet gis til forvaltningen eller private fordi det er kostnadseffektivt og man (tror) man kan spare penger. Tvang er såpass alvorlig at det kreves bedre begrunnelser enn som så. De senere årtiers privatiseringer har imidlertid satt dette argumentet i front. Å bruke private aktører antas å være kostnadseffektivt, å bidra til fleksibilitet (les: sparer kostnader ved å ikke innebære overskuddskapasitet), å bidra til kompetanse (les: sparer kostnader ved å ikke kreve investering i oppbygging av kompetanse), og en del lignende argumenter. De går ut på det samme: Man sparer penger.

Dette uttrykker departementet når de ønsker å gi vektere «tilbakeholdsrett» på buss og tog. Departementet skriver at forslaget « ... er nødvendig for å opprettholde kollektivtransportselskapenes nåværende organisering». Man ønsker å unngå å stille selskapene overfor « ... dilemmaet» om de skal omorganisere seg for å « ... tilpasse seg gjeldende rett», eller ikke. Det er forskjell på kollektivtransportselskap og andre folk.

I lang tid har kollektivselskapers egne ansatte kunne bruke tvang for å holde igjen personer som ikke har betalt billett. Innleide vektere fra Securitas e.l. kan derimot ikke det. Den egentlige årsaken til at lovendringen er nødvendig er derfor at kollektivselskapene har bygd ned egen stab (bortsett fra to av 14 selskaper i Norge), og sammen med vekterselskapene, har praktisert ulovlig i lengre tid.

Slik ser ikke departementet saken: Man ønsker å «legge til rette for å videreføre en praksis mange kollektivtransportselskapene har ført i flere år allerede». Problemet er ikke den hittil ulovlige bruken av fysisk makt, men «Informasjonskampanjer i sosiale medier [som] sprer nyheten om at det nå er 'gratis' å reise kollektivt».

Naturligvis skal man kunne stanse folk på bussen. Og kanskje er private vektere en bedre løsning enn interne kontrollører. Problemet er bare at bransjen ikke akkurat har skapt grunnlag for tillit hittil, og når departementet ikke foreslår noen egentlige kontrollmekanismer er man alt for lemfeldig med fysisk makt.

Departementet peker på at få vektere anmeldes for misbruk av tvangsmyndighet. De oppgir ikke hvor de får tallgrunnlaget sitt fra, så det er vanskelig å si om dette stemmer. At det forekommer misbruk er klart. Antall anmeldelser (eller «kundetilfredshet», som man også nevner) er en temmelig dårlig indikator på misbrukets omfang. Det viktigere poenget er at bruk av offentlig myndighet må være underlagt politisk og demokratisk kontroll.

I dette tilfellet peker departementet på tre slike mekanismer: Den generelle godkjenningen av vaktvirksomhetsselskaper, vekteres utdanning (som har blitt stadig bedre og mer profesjonalisert) og kontrakten mellom partene.

De to første faktorene er selvsagt viktige. Den siste er mer ullen. Utfordringen er uansett at det er departementet som kan trekke tilbake tvangsmyndigheten. Ingen av disse mekanismene sikrer departementet (eller kollektivtransportselskapene) informasjon om hvordan tvangsmyndigheten brukes. Da har man ikke grunnlag for å kontrollere, og heller ikke for å trekke tilbake tvangsmyndigheten. I praksis betyr det at man delegerer basert på tillit, til aktører som inntil nylig har misbrukt denne tilliten.

I strid med tradisjonen hittil innebærer forslaget en utvidelse av private vekteres tvangsmyndighet til å kunne gjøre mer enn det vanlige borgere kan. Dette er en utglidning man lenge har vært varsom på, for å ikke uthule politiets monopol, og fortjener mer enn et elleve siders notat.