Jada, måling er måling. Det er valg som teller. Bla, bla.

Tygg litt på følgende sammenligning. I januar 2021 hadde Senterpartiet i gjennomsnitt 20,7 prosent oppslutning på meningsmålingene i Norge. Dette er ikke lengre siden enn at Donald Trump var president i USA. I valget samme høst fikk de 13,5 prosent – fortsatt knallhøyt, historisk sett.

Torsdag kom det foreløpige bunnivået for Sp. For i målingen Ipsos har gjort for Dagbladet, får Sp 4,7 prosent oppslutning. 4,7! Flere enn tre av fire velgere er borte siden inngangen på fjoråret.

I samme måling får Arbeiderpartiet 23,1 prosent oppslutning.

Så de to partiene har til sammen 27,8 prosent. Ved stortingsvalget i fjor hadde de 39,8 til sammen! Duoen har stupt kraftigere i sitt første politiske år enn knapt noen regjering før dem, og det har skjedd på tampen av en koronakrise, med en krig i Ukraina og med en økonomisk krise på trappene. Og hvorfor er dette viktig? Fordi alle forståsegpåere er enige om at velgerne støtter opp under det sittende styret under pågående kriser. Hvis det er tilfellet nå, betyr det at oppslutningen for Ap og Sp til sammen kan falle enda lavere?

Hvorfor det går så dårlig, skal jeg være forsiktig med å spekulere i. Enkelt sagt, handler det jo selvsagt om at folk ikke får den politikken de ønsket seg. Kanskje syns de ikke reversering av sammenslåinger i kommuner og fylkeskommuner er så viktig (unntatt i Kristiansand da, men heller ikke der er denne saken akkurat noen velgermagnet for regjeringen). Et jordbruksoppgjør på over 10 milliarder treffer nok godt i landbruket, men svært mange andre spør seg hvordan deres økte kostnader skal dekkes. Og for oss trønderes del, er vel de færreste imponert av den doble snuoperasjonen rundt Ocean Space Center, at E6 tydeligvis skal nedskaleres (ifølge SV), at NTNU-planene halveres eller at det fortsatt er akkurat like vanskelig å bli hørt i hovedstaden hvis for eksempel E6 gjennom Snåsa rasstenges jevnlig.

Særlig for Senterpartiets del, men delvis også for Aps, skal ikke det siste undervurderes. Jeg tror mange stemte Sp for å sikre en reell ny kurs i mange spørsmål. Så sentralisering ikke er en ufravikelig naturlov, men at det i stedet kan gjøres prioriteringer som sikrer beredskap, infrastruktur og gode velferdstjenester over hele landet. For mange var det kanskje ikke en spesiell enkeltsak som sendte dem til Sp-leder Vedum heller – men mer en følelse av avmakt. Og et sterkt ønske om at neste skolenedleggingsdebatt ikke trengte å bli avgjort av kommunens elendige økonomi, at E6-strekningen som raser jevnlig kan bli besøkt av en handlekraftig statsråd selv om årsdøgnstrafikken bare er noen tusen biler, eller at pumpeprisen aldri skulle overstige 20 kroner.

For Vedum i opposisjon var på sitt aller beste da han reiste rundt og ga folk følelsen av å bli sett. Det var ikke nye politiske løsninger han solgte inn til landet, men en tro på at alle skulle få sitt. Nå forventes det faktiske tiltak – og det er selvsagt langt vanskeligere.

Dessuten tar det også tid. Regjeringen har ikke fått legge fram sitt første statsbudsjett ennå. Det er først der man har mulighet til å gjøre store grep i den økonomiske politikken, som tross alt spiller en ganske stor rolle for helheten. Og ingen regjering før dem har fått til alt på sitt første statsbudsjett heller.

Men nettopp fordi det går så dårlig, har denne regjeringen langt dårligere tid enn forgjengerne. I NTB-meldingen som torsdag ble sendt ut om Dagbladet-målingen hvor Senterpartiet fikk 4,7 prosent, var overskriften «Sp nærmer seg sperregrensa på ny meningsmåling». Hvis dette inntrykket får feste seg, vil veien til intern uro være ekstremt kort for et parti som om litt over ett år har 138 lokallag som ønsker å gjenvelge ordførerklubba.