Det er umulig å ikke bli grepet av den ukrainske motstandskampen mot den uprovoserte russiske aggresjonen. Mange av oss trodde at tiden for en større mellomstatlig storkrig i Europa var noe som tilhørte en annen tid, noe for historiebøkene. Så feil kan man ta, krigen er her i all sin usminkede gru. Gjennom det meste av tiden etter den kalde krigen var mantraet hva gjaldt konflikters løsning at «det finnes ingen militær løsning». Konfliktens løsning måtte komme, mente mange, som et resultat av politiske prosesser andre enn militære virkemidler og som avstedkom politisk stabilitet og fred.

Det er åpenbart at det en gang i fremtiden må finnes en forhandlet og politisk løsning også for konflikten i Ukraina, men det er vanskelig å se for seg hvordan en slik løsning kan se ut slik konflikten utfolder seg nå. Et mer nærliggende spørsmål er heller; kan Ukraina, på tross av alle odds, likevel vinne? Det er selvfølgelig alt for tidlig å komme med noe bastant svar på dette, situasjonen er fremdeles svært uoversiktlig og usikker.

Denne kronikken vil likevel presentere tre argumenter for at, ja, det er faktisk mulig, kanskje til og med sannsynlig at Ukraina kan vinne. Vinne i betydningen at situasjonen vil oppleves så håpløs og ressurskrevende for Russland at de er villige til en fredsslutning på vilkår som er akseptable for Ukraina. De tre argumentene kan utledes av henholdsvis logistikk, kompetanse og moral.

Det første argumentet, logistikk, er på mange måter kontraintuitivt. Russland har en befolkning på mer enn 140 millioner mot Ukrainas ca 43 millioner, og det russiske BNP er langt større enn det ukrainske både totalt og pr capita. Russland har et mer moderne og mer velutrustet militærvesen, og har, i hvertfall på papiret, langt større produksjons- og etterforsyningskapasitet til å understøtte sine militære operasjoner enn Ukraina. Ressursmessig burde dette derfor vært et ganske rått parti. Men verden er sjelden så enkel, og den alminnelige tellelogikken gir i beste fall bare deler av bildet.

En hærs evne til å sloss henger i stor grad sammen med dens evne til etterforsyning; dens logistikksystem eller det som ofte kalles logistikkhalen. En hær i strid er avhengig av enorme mengder drivstoff, ammunisjon, reservedeler og mat for å fungere. Logistikkhalen er summen av det som kreves for å utvikle, produsere og distribuere alt som kreves for striden; av rett type, levert til rett sted, i riktige mengder og til rett tid. Russland har vist seg å ha formidable utfordringer med sin logistikkhale.

En illustrasjon på dette er at russiske lastebiler, et vitalt element i dette systemet, har brutt sammen i et svært stort antall; delvis pga ukrainsk motstand, men også pga tekniske feil, mangelfullt vedlikehold og, antagelig, inkompetanse. Ukrainerne kan operere på det som kalles «indre linjer» og har tilsynelatende mindre utfordringer med å fremføre forsyninger.

Men det kanskje viktigste argumentet for hvorfor logistikken kan favorisere Ukraina er at den russiske logistikkhalen i all hovedsak finnes i Russland. Russland har store og åpenbare problemer med produksjon og distribusjon. Ifølge det anerkjente nettstedet Oryx har Russland tapt, nøkternt vurdert, mer enn 3000 militære kjøretøyer, fly og fartøyer hvorav mer enn 500 stridsvogner (tanks) pr 22 april.

De russiske tapstallene forøvrig er ukjente, men vestlig etterretning antar mellom 7-15 000 drepte soldater. De reelle tallene både hva gjelder materielle og menneskelige tap er antagelig høyere. Dette er tap det vil være svært krevende for Russland og erstatte, og det blir stadig tydeligere at Russland har utfordringer med etterforsyning av sine styrker.

Den ukrainske logistikkhalen derimot finnes ikke bare internt i Ukraina, men også i økende grad i USA, Storbritannia, Tyskland og Vesten forøvrig. Vestens evne til produksjon og distribusjon er fullstendig overlegen den russiske. Ukraina mottar nå i stadig større grad tyngre og avanserte våpensystemer som i stor grad vil kunne utligne den russiske tallmessige overlegenheten. Så lenge Vesten har vilje til og det er fysisk mulig å forsyne Ukraina med våpen, ammunisjon og det de forøvrig trenger vil dette sannsynligvis favorisere Ukraina.

Dette bringer meg til et neste argumentet; kompetanse. Kompetanse må i denne sammenheng forstås som evnen til å forstå særtrekkene ved den aktuelle konflikten og å kunne utnytte innsatsfaktorene (stridsmidlene) på en måte som gir taktiske, strategiske og politiske gevinster. En Ukrainsk soldat intervjuet av BBC i Kharkiv mente at russerne sloss som i 1941. Han mente med andre ord at deres taktikker og evner til å utnytte sine, tross alt, overlegne stridsmidler ikke var tilpasset det moderne stridsfeltet.

Etter den innledende offensiven hvor det tilsynelatende var intensjonen at Kiev skulle falle i løpet av noen dager har Russland i økende grad anvendt sin militærmakt slik deres doktriner foreskriver; massiv bruk av ildkraft for å bryte ned motpartens evne og vilje til motstand. Dette er, i mangel av et bedre uttrykk, som å sende en elefant inn i en glassbutikk. Strategien virker å være massiv og ikke-diskriminerende ødeleggelse ved bruk av artilleri og andre former for langtrekkende ild med påfølgende massive infanteriangrep. Det er i liten grad snakk om det som i Vesten, noe unyansert, har blitt kalt kirurgisk krigføring gjennom bruk av presisjonsvåpen og nøyaktig målutvelgelse.

Russisk luftmakt, som på papiret har en formidabel kapasitet, har ennå ikke greid å nøytralisere det ukrainske luftforsvaret. Russisk luftmakt har operert på et nivå som sammenlignet med normen i vestlige luftoperasjoner er overraskende lavt og de må fremdeles forholde seg til og blir operativt begrenset av det ukrainske flyvåpen og luftvern. Russland evner åpenbart å opprettholde en betydelig destruktiv kraft, men de har store utfordringer med å omsette dette til militære for ikke å si strategiske og politiske målsettinger.

Ukraina derimot, har evnet å utnytte sine stridsmidler på en effektiv måte. De har påført de russiske styrkene betydelige tap, og greier i langt større grad enn russerne i å utnytte lokal kunnskap om terreng og veiakser. De har mottatt betydelige mengder vestlige våpen som de har utnyttet på en klok måte og slik sett bidratt til kraftig å redusere effekten av russisk militær overlegenhet. Det tallmessig svært underlegne ukrainske luftforsvaret er fremdeles en begrensende faktor for de russiske operasjonene.

Det kan virke som om mens Russland åpenbart gjennomførte svært mangelfulle forberedelser forut for 24 februar har ukrainerne brukt tiden siden anneksjonen av Krim i 2014 godt. En rimelig analyse er derfor at Ukraina i langt større grad enn Russland har demonstrert en kompetent utnyttelse av sine militære virkemidler og derfor evner å oppnå taktiske og strategiske effekter bedre enn sine russiske motparter.

Det siste argumentet er antagelig det som er vanskeligst å måle: Moral. De ukrainske styrkene har helt åpenbart en langt større kampvilje enn sine russiske motparter. De sloss, bokstavelig talt, for sitt hjem og sine kjære. Et utall intervjuer med ukrainere i alle aldre og fra alle samfunnslag klargjør en enestående motivasjon og kampvilje. Det er åpenbart for enhver ukrainsk soldat hvorfor han eller hun sloss og hva som står på spill. Det virker heller ikke som den massive russiske ildkraften reduserer ukrainsk forsvarsvilje. Dette må være langt mer utydelig for de russiske styrkene. Det rapporteres da også fra flere vestlige etterretningstjenester at moralen, og dermed kampviljen, blant mange russiske avdelinger er lav.

Hva dette betyr for konfliktens utvikling er som nevnt vanskelig å måle, men erfaringer fra tidligere konflikter underbygger imidlertid at betydningen av de militære styrkenes moral og kampvilje ikke må undervurderes.

Det er, som sagt, alt for tidlig å antyde utfallet av krigen. Kanskje står det avgjørende slaget nå, øst i Ukraina om Donbass-regionen. Moralsk og politisk er slaget allerede tapt for Russland, og landet må i overskuelig fremtid avfinne seg med en internasjonal pariastatus, i hvertfall i Vesten.

Statsminister Jonas Gahr Støre har da også uttalt at vi igjen må innse at det går et tydelig skille gjennom Europa, ikke ulikt Den Kalde Krigens jernteppe. Det hefter selvfølgelig også stor usikkerhet med hva et presset Russland kan finne på og i hvilken grad de evner å finne løsninger på sine logistikk-, kompetanse- og stridsmoralutfordringer. Det er uansett lite sannsynlig at de vil akseptere et status quo slik situasjonen var før 24 februar.

Men kombinasjonen av vestlig logistisk støtte, kompetent utnyttelse av ressursene og høy stridsmoral stiller de ukrainske styrkene i en langt bedre posisjon enn hva de fleste antok i slutten av februar.