Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Jeg kommer fra Akka.»
Gutten foran meg i det trange smuget smiler og rekker frem en hånd. Rundt oss er det varmt og dunkelt. Solen slipper ikke ned mellom husene, som vokser i takt med familieforøkelser. Hver ny generasjon blir, etter mange søknader og lange prosesser, til en ny etasje fordi flyktningleiren bare kan vokse i høyden.
«Jeg kommer fra Akka» gjentar gutten, litt høyere denne gangen, siden jeg opplagt ikke oppfattet hva han sa første gangen. Igjen smiler han og ber meg inn i familiens hus.
Gi oss virkeligheten i Gaza og på Vestbredden slik dere gir oss den i Ukraina
Sammen med småsøsken, foreldre og ei ugift tante, deler de to rom og kjøkken. Det slår meg at både størrelsen på huset og kanskje også standarden minner om hvordan min egen far beskrev det å vokse opp på Vaterland i Oslo på 50-tallet. Syv mennesker deler noen små rom i en av de palestinske flyktningleirene i Libanon.
Over en kopp varm te, med store mengder både sukker og mynte, begynner gutten å fortelle historien som har gått i arv i generasjoner. Gutten er født her i leiren, et barn av foreldre som også var født som flyktninger, her i samme leir. Det var guttens oldeforeldre som levde i Akka, den palestinske byen nord i landet. I maidagene for 75 år siden ble deres verden snudd på hodet.
15. mai 1948 ble den israelske staten opprettet, jødene skulle få sitt hjemland, problemet var bare at det allerede bodde noen der: palestinerne. 15. mai, 1948 blir av palestinere omtalt som Al-Nakba, katastrofen, starten på okkupasjon og fordrivelse.
Opprettelsen av staten Israel foregikk på ingen måte fredelig og en rekke historikere, slik som Ilan Pappe, Zeev Sternhell og Benny Morris, har vist at den israelske hæren bedrev etnisk rensning. Flere byer og landsbyer ble utsatt for angrep hvor sivilbefolkningen ble drept.
Den mest kjente historien er om landsbyen Deir Yassin hvor sivilbefolkningen ble drept tidlig en mai-morgen i 1948. Dette skapte en enorm frykt i befolkningen, som hadde lite og ingenting å forsvare seg med mot en massiv militær overmakt, og hundretusener la på flukt for å redde livet. Palestinerne ble fordrevet fra landsbyene sine, fra oliventrær og jorda.
Mange trodde det skulle bli midlertidig da de låste døren på hjemmet sitt, pakket med skjøter og nøkkel. Nå, 75 år senere, fødes femte generasjon palestinere i landflyktighet, mens skjøtene på landet falmer og nøkkelen gjemmes i skuffen som familiens kjæreste eie.
Tross 75 år med palestinsk mobilisering og motstand og ikke minst internasjonal fordømmelse, fortsetter Israel å bryte internasjonal lov overfor palestinere. Dette gjelder både overfor de mange palestinerne som er fordrevet til naboland, palestinere i Palestina og palestinere bosatt i Israel.
I dag er det over fire millioner palestinske flyktninger. Fire millioner som alle har røtter i en palestinsk landsby, et område eller en by. Noen av stedene finnes ikke lenger, en del av den israelske taktikken var å endre historien ved å jevne landsbyer med jorden, andre steder er overtatt, har fått nytt navn og nye innbyggere. Men de har en rett til å vende tilbake, dette er slått fast av FN gjentatte ganger, mange av dem har også fortsatt et håp og en drøm om å en gang vende hjem.
Palestinere har siden 1948 fått mindre land, frihet og trygghet. Gjennom den pågående okkupasjonen har de palestinske områdene blitt stadig mindre. Livet i Palestina er hardt. Hverdagen består av timer på checkpoints, sterkt innskrenket bevegelsesfrihet, militære raid gjennom landsbyer, arrestasjoner, også av barn.
Gaza er verdens største fengsel, et fengsel du ikke kan forlate og et fengsel som bombes. Gjennom Vestbredden bukter skammens mur seg, en mur som deler familier og landsbyer i to og som skiller bønder fra markene sine. På de nye brede veiene kjører settlere uberørt av muren, mens palestinerne er prisgitt å slippe gjennom ku-tellerne på ulike checkpoint.
Det finnes ett sett regler og muligheter som gjelder for israelere, et annet for palestinere- dette er apartheid i praksis.
Katastrofen fortsetter, den skjer hver dag når skolejenter skremmes av væpnede soldater, hus rives ned, eller når kvinner føder på checkpoints ved muren, fordi de ikke slipper gjennom portene. Samtidig ser vi en annen vei.
Norge må anerkjenne Palestina, som et selvstendig land og nasjon. Videre må vi se og anerkjenne at palestinerne lever under et apartheid. Vi må legge press på at Israel skal følge internasjonal lov, og aller viktigst; vi må anerkjenne palestinernes rettigheter.
«Jeg har aldri vært i Akka, men skal reise dit, det er der jeg kommer fra». Gutten smiler igjen, mens bestemoren varsomt folder sammen skjøtet over et lite hus, noen dekar jord og en olivenlund, et sted litt utenfor Akka.