Gå til sidens hovedinnhold

Katastrofen Storversdagen

8. MARS

Da 22 mann druknet på en formiddag stod det igjen 16 enker og 50 barn i det lille samfunnet Osen på Trøndelagskysten.

Hadde dette skjedd i dag, ville et statlig hjelpeapparat lagt ned enorme ressurser på de etterlevende. Den gang måtte flere enker forlate hjemmet og sende bort ungene på fostring. Ulykkesdagen, i sin samtid kalt Hepsøyulykken, skapte oppstandelse på nasjonal basis i kraft av sitt omfang: sjelden gjorde havet et så stort innhugg i befolkningen på en dag. Dagen, den 21. Januar 1859, har på folkemunne fått navnet Storversdagen.

Til sommeren kommer musikalen basert på hendelsen. I nybygde Vingsand amfi i Osen etableres nok et historisk spel på Trøndelagskartet, med et stort lag av lokale og profesjonelle krefter.

Det er jeg som skriver. Som komponist, manusforfatter, skuespiller, historieinteressert, kvinne, oppvokst ved havet i Osen har jeg mange vinkler inn, og mye å fortelle. Hva skal det egentlig handle om?

Når historier som dette nedtegnes, er det alltid hendelsen som får stå i sentrum. Den voldsomme dramatikken der ute på havet er både gripende og fryktelig, og tilsvarende fascinerende. De detaljerte skildringene av basketakene i stormsprøyten, kampen, heltedådene, grufullheten – det appellerer instinktivt til en spenningstrang i oss, og vi vil høre mer.

På den andre siden er stillheten. Den store tomheten i livene til de som stod igjen og hadde mistet mann, far, sønn, familieforsørger. Denne siden er hverken fascinerende eller spennende. Men dette er den virkelige historien om Storversdagen. Historien om de som skulle leve videre med konsekvensene.

Utenfor kirka i Osen står det en bauta med navnene på de omkomne. Musikalen Storversdagen skal være enkene og barna sin bauta. Om jeg skulle risset inn skrift, ville det vært: Her er de som kjempet den virkelig kampen.

Over hele kommunen var det tap etter Storversdagen, men det største innhugget var gjort på Hepsøya, der alle arbeidsføre menn druknet. Her var det nå fem enker og tretten barn, samt en på vei. Tre av enkene satt på eid bruk, to var husmannsenker.

Husmenn eide ikke hjemmet sitt, de betalte leie og var avhengige av mannens arbeidsinnsats overfor gårdeieren for å ha rett til å bo der. Nå var den retten borte.

Husmannsenkene het Karen Johnsdatter og Lucie Olava Ingebrigtsdatter Hepsø. Karen var 43 år og hadde tre barn på 6 og 9 år og 9 dager. Lucie var 25 år, hadde to barn på 1 og 3 år og en på vei. Lucie giftet seg på nytt, Karen tok antagelig tjeneste på en annen øy. Begge måtte sette bort ungene til fostring i ulike hjem, spredt over store avstander. Gårdmannsenker Andriane Helgesdatter Ramsøyaunet, 33 år og Abigael Olsdatter Sve 39 år, hadde begge fire barn mellom 2 og 14 år.

Begge fikk drengehjelp til gården, og ble gift med ham fire år senere. De var da rundt førti, drengen var i tjueårene. Begge kvinnene døde noen få år inn i det nye ekteskapet. Andrianes gård gikk i arv til den eldste sønnen fra første ekteskap, som hadde arverett fra sin far. Abigael hadde bare døtre som levde opp, så denne gården ble på hendene til hennes nye mann til han solgte den.

Den siste gårdmannsenka, Karen Johanne Larsdatter Hepsø, var 52 år. Hun var antagelig vokst opp med historien om besteforeldrene og en onkel som druknet da moren va liten. Faren og en annen onkel druknet da Karen selv var 10 år, og da moren døde året etterpå hadde 11-åringen Karen kun en storesøster som bodde på Hepsøya. Selv fikk hun en sønn utenfor ekteskap, men ble gift noen år etterpå, og mannen ble bruker på hjemgården hennes. På Storversdagen mistet Karen både han og sitt eneste barn. Hun solgte gården og tok tjeneste på naboøya.

Som så ofte i historiske nedtegnelser, finnes det kun enkle fakta om disse personene. Man kan, ved å lete i kirkebøker og gårdshistorikk, kanskje forfølge deres videre vei og utlede et livsløp i grove trekk. Men tankene deres får vi ikke kjennskap til.

Hvorfor de gjorde som de gjorde, hvordan de hadde det, slikt blir hengende på utsagn som «de hadde ikke noe valg» og «livet måtte gå videre».

Her begynner det å protestere i meg. Skal vi redusere deres ettermæle til kun å være objekter som ting «bare skjedde med», som dessuten ikke hadde tid til å føle fordi livet bare måtte gå videre? Nei.

Kan hende hadde ikke disse kvinnene all verdens valgmuligheter rent praktisk. Men de kunne velge å la sorg og elendighet vinne over seg. De kunne velge å sloss mot skjebnen, eller gjøre det beste ut av den. Kan hende hadde de noen brikker å spille, som vi ikke kjenner til. Ikke minst, de var og de levde.

Min undring og aktelse for disse kvinnene som kjempet slag på slag, mot sorgen, nøden og undertrykkelsen, var min inngang til å skrive dramatikken i Storversdagen.

Samfunnet i 1859 var preget av klasseskille og sterke kjønnsroller. Mannen var overhode og kvinnen skulle adlyde. Dette var neppe tilfellet i all praksis i hverdagen, men når det gjaldt lov og rett var det klart: Mannen var kvinnens overhode. Mannen stod som brukseier selv om bruket hadde vært kvinnens arv. Gutter arvet mer enn jenter, fordi jenter skulle giftes bort til forsørgende menn. Gifte kvinner hadde ikke lov å drive næring, og først i 1866 fikk enker lov å drive næring på lik linje med menn.

For de uten eiendom var det verst. Hvis husmannen hadde blitt enkemann, kunne han tatt en ny kone og blitt boende. Enka derimot måtte flytte, og som konsekvens sende fra seg ungene.

Når man skriver historisk teater og skal legge holdninger til karakterene sine, er dette et evig spørsmål: Hvordan så de på dette?

For oss er det en urettferdighet som knapt er fattbar.

Men vi kan ikke se på fortiden med dagens briller, vi må se historiske sammenhenger ut fra deres samtids rådende ideal.

Og menigkvinn, som var født inn i disse rollene, og ikke hadde særlig skolegang eller tilgang til impulser utenom det nærmiljøet tilbød - hvordan skulle de utvikle tanker om skjeve kjønnsrollemønster?

I nedtegnelsen om enkene på Hepsøya finner vi ikke noe svar. I deres skjebner ser det ut til at de fulgte den veien som lå mest naturlig ut fra de gjeldende forhold.

Men i teateret må det reises spørsmål. Jeg kunne ikke skrive dette stykket uten å adressere så viktige tema som kjønnskamp og klasseskille. Dette betinget jo deres skjebner. Dette er kamper som pågår ennå. Og vi har alltid valg. Valg er komplekse, med mange vinkler. Hovedpersonens valg. Samfunnets valg. Etterdønningene.

Vi vet at både klassekampen og kvinnebevegelsen var i gang. Og det virker logisk å anta at noen kjente på skjevfordelingen av rettigheter, og tenkte over dette. Urettferdighet behøver ikke å læres for å oppleves.

Stykkets gjennomgangsfigur Flora Hepsøya er oppkalt etter kvinnesaksforkjemperen Flora Tristan. Moren Anna leste hennes uttalelser om kvinnens selvstendighet i en avis da hun var veldig ung, og dette har preget henne i livet. Som enke med eid gård får Anna et valg. Og hun velger, stikk i strid med samfunnets forventninger. Det får omkostninger, for alle i familien. Og spørsmålet reises, om Annas kamp for selvstendighet er blitt en egotripp av selvrealisering, eller om det er et nødvendig skritt for å komme videre?

Anna og Flora Hepsøya er fiktive, som alle kvinnene i stykket. Vi kjenner ikke til at noen av kvinnene på Hepsøya gjorde slike valg. Men det kunne ha skjedd. Et par generasjoner senere ble Augusta Paasche (senere Aasen) født på naboøya. Hun ble en kjent kvinnerettighetsforkjemper og politiker.

Noen har gått foran, brutt komfortsoner, flyttet grenser. Og vunnet kamper i likestillingens navn. I demokratiets navn.

Anna Hepsøya i Storversdagen kjemper ikke bare for sin selvstendighet som kvinne. Hun kjemper for muligheten til å utrette noe mer enn det hun var født inn i. For retten til å være like mye verd som andre. Som kvinne, men dypest sett som menneske.

Anna baner vei for datteren, og deres like har banet vei for oss som lever i dag. Kvinner og menn. Vi har vunnet mye. Men det kan ikke tas for gitt. Det kommer nye Storversdager.

Kilder:

Brattgjerd, Sigurd: Bjørnørfolket 1. Bjørnør bygdeboknemnd, Osen heimbygdslag, Bjørnør historielag, Osen, Roan og Åfjord kommune, 1993.

Nesmo, Lars (red), Vingsand, Per (red), Nilsen, Gunnar E (red), Strøm, Reidar (red), Brattgjerd, Sigurd (red), Hansen, Leif Harald (red): Gammelt fra Osen, Osen heimbygdslag 1977.

Kommentarer til denne saken