Under Cuba-krisen i 1962 gjorde president Kennedy alt som sto i hans makt for å unngå krig. Generalene i staben hans, bl.a. Curtis Le May og Thomas Power, var ikke hauker, de var sin æras rov-ørner. Det er en kjent sak at Le May selv ønsket myndigheten til å iverksette et førsteslag med atomvåpen mot Sovjetunionen. Men Kennedy sto på sitt, også under krisen. Han kommuniserte med Krutsjev daglig.

Han trakk Nato-raketter ut av Tyrkia (og Italia) Selv ikke da et U2-fly ble skutt ned over Cuba midt under krisen vaklet han. Det er stor sannsynlighet for at han reddet verden fra en kjernefysisk krig. Ære være hans minne.

I dag gjør våre ledere det motsatte. Nato utvides midt under krisen. Nye offensive baser opprettes i Norge og de østlige Nato-landene. Nato-soldater flyttes mot øst. Det pøses stadig tyngre våpen inn i Ukraina. Alle pressemeddelelser, politiske utsagn helt opp på ministernivå, og alle handlinger har tydeligvis som mål å eskalere situasjonen. Det er de reneste krigserklæringer som kommer på løpende bånd: Permanent svekkelse av Russland, regimeskifte og så videre.

Og vi spør oss: Hva blir konsekvensene av dette? Hva skal dette ende med? Hva om et mektig land hadde formulert lignende målsettinger overfor USA? Hadde de følt seg truet? Jeg tror de hadde tatt det på dødelig alvor.

Det er raskt i ferd med å bre seg en idé om at nå må vi, de gode, (dessverre!) ta et oppgjør med Russland, de onde. Vi har ikke noe valg. Det er nesten som et religiøst kall. Krigen omtales som vår krig. Men russerne har ikke noe med å føle seg truet, uansett hva vi sier eller gjør. Vi er jo de gode. Hvordan kan de føle seg truet?

Det ble ikke vist nærbilder i vestlig mediene da Nato-fly bombet toget i Grdelica (Serbia) 12. april 1999 da 55 sivile i følge nyhetsbyrået Tanjug ble drept. De bildene ble bare vist i Serbia og Russland. For Nato var det collateral damage. Fra de sivile drepte i Afghanistan, Irak eller Libya? Ingen bilder. Bare fra Julian Assange fikk vi bilder. Men han er sperret inne nå. Vi er de gode.

Jeg fordømmer Russlands aggressive krig. Det er et utilgivelig overgrep. De russiske lederne burde for lengst ha innsett at de ikke kan kontrollere naboer med vold og mot deres vilje. Historien har vist at det er umulig. Tenk bare på Warszawapakten. Partnere under tvang. Det raknet etter noen år.

Men hva med Nato? Det er nødvendig å spørre seg hva lederne i vest egentlig har som plan nå?

Nylig annonserte et Nato-land at de ser seg nødt til å innlede en offensiv inn i et naboland for å trygge sin sikkerhet (Tyrkia massivt inn i nord-Syria). Ingen reagerer. Og et annet: den amerikanske diplomaten Daniel Kritenbrink uttalte nylig at USA ikke vil utelukke å bruke våpenmakt for å hindre at Kina etablerer militærbaser på Salomon-øyene. USA kan ikke akseptere at Kina etablerer seg noe sted utenfor Kina, selv om det er over 9000 kilometer fra Salomonøyene til USA. USA har nesten 800 militærbaser utenfor USA. Kina har én, i Djibouti.

Stoltenberg forteller i en BBC-dokumentar om Russland («The empire strikes back»), at: «hovedproblemet med Russland er at de fortsatt tror på innflytelsessfærer». Men han vet jo samtidig utmerket godt at USA ikke tillater at noen land på den vestlige halvkule inviterer inn utenforstående makter til å etablere seg med militær tilstedeværelse der. Dette slo amerikanerne fast allerede i 1823, med Monroe-doktrinen. Cuba-krisen viste hva Monroe-doktrinen betyr i praksis.

Vi hører stadig oftere fra vestlige lands politikere og forskere at krigen kan vinnes. (som om vi var i krig). Nylig forteller Trygve Borgersen, stipendiat ved fredsforskningsinstituttet PRIO, i Klassekampen at «Ukraina kan vinne krigen, med vår hjelp» Det må jo bety at Ukraina, sammen med oss, det vil si Nato, kan vinne krigen. I en slik krig kommer alle tilgjengelige våpensystemer til å bli brukt.

Altså blir budskapet fra en fredsforsker at vi kan vinne en atomkrig.

Våpenindustrien jubler nå. Den har skremmende stor makt og ønsker seg mest av alt en tilstand av spenning. En verden på randen av krig. Den er hva den vil ha. Den fikk jo panikk på nittitallet, da fienden var forsvunnet.

Alle som ytrer noen form for moderasjon eller tar til orde for forhandling blir regelrett hetset og framstilt som løpegutter for Putin. Julie Wilhelmsen for eksempel, har som jobb å forstå hvordan russerne tenker og formidle det til oss, og blir hengt ut. Så langt har dette gått. Det finnes et navn på samfunn som ikke tolererer kritiske spørsmål. Og kritiske spørsmål er noe vi trenger mer enn noen gang, for kynismen er endeløs.

Man trenger ikke hete Einstein for å forstå det bildet som nå tegner seg. Vesten vil ikke ha forhandlinger. Men det er ikke de, men Ukraina, er som er i krig. Nato vil at denne krigen skal vare for å svekke Russland mest mulig.

Hva med Ukraina? Og hva får det russerne til å tenke? Et land med flere tusen atomstridshoder. Og hvor kommer denne ideen fra, at med harde nok sanksjoner kommer russerne til slutt ut med hendene over hodet? Det virker jo motsatt. Russerne stålsetter seg. De ser over mulighetene sine.

Hvor mange dager eller uker er det til de bruker de våpensystemene de har til rådighet for å virkelig forandre utgangen av konflikten? De sier nå at de teknisk sett er i krig med Nato. Har de rett? Det ser i hvert fall ut til at Daniel Ellsberg får rett når han nylig uttalte at: «Nato har blitt en selvmordspakt».

Hvor lenge skal vi egentlig finne oss i at noen få ledere setter hele folk opp mot hverandre? Maktspillet deres handler alltid om penger, kontroll over ressurser og strategisk posisjonering. Det er absurd. Det er tilhører en annen tid og er totalt passé. Vi har store oppgaver foran oss hvor vi må stå sammen, uansett land.

Luften, havet og jorda vet ingenting om nasjoner og grenser.

Folk overalt ønsker jo fred. Man treffer gode og hyggelige mennesker overalt og i alle land, når man reiser. Det vet jo alle. Det er lederne som driver dette spillet. Alt de behøver gjøre er å ha kontroll over mediene og hamre inn i folk at en stor fare truer dem. Da får de folk med seg på hva det skal være. Hvor lenge skal vi gå på dette trikset?

Tenk på hvordan Colin Powell og Tony Blair sto der i begynnelsen av 2003 og fortalte hvilken fare som truer oss alle, fra lrak. Selv tror jeg de massive demonstrasjonene i 2003 var en hårsbredd fra å stoppe angrepet på Irak. Tenk på hvordan norske og vestlige medier har jobbet i 20 år nå, med å framstille Russland som en trussel. Og likedan i Russland: Folk får prentet inn at vesten er en trussel.

Hva om ingen hadde gått på dette spillet? Da hadde Putin, Biden og Stoltenberg sittet der i vanære. For hvor har disse lederne brakt oss i løpet av noen år? De snakker om vår sikkerhet. Men de har brakt oss til randen av krig.

Vi må ut på gatene. Vi må kreve en forhandlingsløsning for Ukraina. Og vi har dårlig tid. Vanlige, fredelige folk i alle land, foren dere!