Kjære Åge. Velkommen hjem. 

Foto:

Av

Du har på en måte alltid vært «the one that got away». Og som på film: Vi får hverandre til slutt. 

DEL

Åpent brev til Åge Hareide 

Eller, er det egentlig hjem? Trondheim har vel ikke vært noe hjem for deg siden den dagen du vet. Den dagen du plutselig bare dro din kos. Den dagen da du hadde funnet en ny.

Ja - den dagen.

Da vi møttes første gangen, Åge, på starten av 2000-tallet, var vi på vei ut av et langvarig forhold. Det hadde vært stabilt, trygt, men aldri, aldri kjedelig. Vi la Norge under oss, og vi så Europa sammen. Vi erobret Europa - sammen.

Men så begynte vi gradvis å vokse fra hverandre. Man sier jo at man skal slippe fri den man elsker, så i 2002 bestemte vi oss for å bryte opp forholdet som hadde vart helt siden 60-åra.

Vi skiltes som venner, men noe inni oss var ikke ferdig.

Vi ville mer. Vi ville se verden også! Kan noen komme og vise oss verden?

Og så kom du. Du hadde opplevd litt av hvert, levd livet, fartet rundt, og det pirret oss. Vi visste hva det betydde å være i et forhold på ekte over lang tid, og det pirret deg.

Du overlappet det gamle forholdet med noen måneder, men vi var alle voksne folk, det gikk fint. Og da vi gikk inn i 2003, bare oss to, da var det som om det ikke var grenser for hvor langt vi kunne nå - vi drømte store drømmer. Du levde i beruselsen, og vi glemte alt om hvor redde vi hadde vært for hvordan livet etter det langvarige forholdet skulle bli.

Fordi du hadde kommet. Med ditt smil, din kunnskap om verden og 4-3-3 og forsvarsstruktur, og din hese, men akk så smittende, latter.

Sammen sto vi på baugen av skipet som fosset over de syv hav, du holdt oss i armene dine og vi skrek at vi var verdens konger! Ingen ting kunne stoppe oss!

Men så kom det noe som stoppet oss likevel. En telefon hjemmefra. Som en ungdom på fest som blir ringt av foreldrene, du hadde blitt henta. Du ville ut. Vi kunne ikke tro våre egne ører.

Du sa at det var ikke oss, det var deg. Vi sa at du burde ha tenkt på dette før. Du sa det var ikke meningen at det skulle bli sånn. Vi sa at du hadde lurt oss. Du sa at det kanskje kunne bli oss igjen senere? Vi sa spar oss, og kalte deg uspiselig.

Det ble ikke pent, og etter stormen stod vi igjen ved baugen alene.

Det er lenge siden nå, og det skal du vite Åge, vi har klart oss godt. Ikke perfekt, men bedre enn de aller fleste. Vi unngikk isfjellet, og har holdt oss flytende.

Det skal ikke stikkes under stol at det har vært rart noen ganger, å følge deg på avstand i de snart 17 åra siden det ble slutt mellom oss. Det stakk så dypt den dagen, Åge, det er ikke sånn man glemmer så lett. Og vi har også slitt med frykt for at vi en dag måtte se deg bli sammen med eksen din som bor noen timer vest for Trondheim. Da ville det vært slutt for alltid!

Men nå er vi her. I dag er det ikke snakk om den dagen i 2003 lenger. Det er snakk om den dagen i 2020 - den dagen du kom hjem. For selv om det har vært en reise med tidvis høy sjøgang, så har du på en måte alltid vært the one that got away. Og som på film: Vi får hverandre til slutt.

Velkommen hjem. Jeg tror vi har savna hverandre. La oss nå få denne skuta på rett kurs – sammen.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken