Fredag 15. september foreslo Trøndelag fylkeskommune en utfasing av flere musikk, dans og drama-linjer (MDD) i Trøndelag. Og i tillegg redusere i antall plasser på yrkesfag og idrett. Først trodde jeg det var en misforståelse. Har ikke regjeringen nettopp foreslått en ny opplæringslov som skal gi alle elever rett til å fullføre videregående skole? Og en ungdomsskolereform med mål om en mer helhetlig og praktisk skole? Dette gir jo ingen mening! Fylkeskommunen foreslår altså en strategi stikk motsatt? Kjære fylkeskommune: Det er ingen skam å snu!

I helga rant sosiale medier over av massiv motstand fra frustrerte tidligere og nåværende MDD-elever, lærere, foreldre og andre som vet hva MDD-tilbudet har og har hatt å si for mange. I tillegg til at MDD-linjene naturligvis legger grunnlaget for utdanning av profesjonelle kunstnere handler det om så mye mer! Forskning viser at deltakelse i kulturaktivitet bidrar til bedre livskvalitet, og musikk og kulturfag har etter hvert blitt en stor del også av helsefeltet. En fersk studie av Bente Irene Løkken, basert på en av verdens største helseundersøkelser (HUNT), viser at deltakelse i kulturlivet faktisk kan redusere risikoen for sykdom og for tidlig død.

Kunsten har en kraft som MÅ anerkjennes! Selv har jeg i min doktorgrad forsket på kunstfagenes plass og betydningen i skolen gjennom valgfaget produksjon for scene. Der finner jeg at kunstfagene rett og slett kan bidra til livsmestring! At de gir næring også til de andre skolefagene! Og at gjennom å arbeide sammen med en forestilling opplever elevene betydningen av ulike typer kunnskap og mennesketyper for å komme i mål med noe de har jobbet sammen om over lang tid. Kunstfagene trengs i skolen! De trengs i samfunnet!

Jeg har selv gått på musikklinja. På Inderøy videregående skole. For to uker siden hadde vi russejubileumstreff. «Russ nettitri – det e vi!» var slagordet vårt. 30 år siden vi var musikkruss! 30 år siden vi sang «Wanderlust» på siste skoledag og gråt våre modige tårer i en blanding av sorg og glede over årene vi hadde hatt i lag på musikklinja. Vi kom til russetreff fra alle kanter av landet. Noen av oss hadde ikke møttes siden 1993.

«Og vi skal synge gamle sanger om og om igjen», synger deLillos. Og det gjorde vi. De gamle sangene bandt oss sammen. Vi var 19 år igjen. Og sang for full hals. Vi overrasket både oss selv og andre over hva vi husket av tekster og melodilinjer. De satt i kroppen! Men det fineste var nesten alle hendelsene rundt musikken som dukket opp! «Husker du bussturen til Heimdal da vi hadde felleskonsert med musikklinja der? Og da vi satte opp Hair? Haha, den blomstrete skjorta du hadde på da, det var saker! Og Kardemomme by! Tenk at vi gjorde den! Alle passet sånn til rollene de hadde – ha ha!» Sangene framkalte minner. Vi opplevde samhold og fellesskap gjennom musikken.

Nå jobber jeg som musikkforsker og lærerutdanner ved Nord universitet. Jeg har i en årrekke jobbet med barn og unge i det frivillige kulturlivet. Jeg er mor til tre. Jeg ser daglig hva kunstfagene betyr og kan bety for barn og unge. Jeg kjenner mange som har klart seg gjennom videregående skole på grunn av at de har fått holde på med det de brenner for på skolen. Russ nettitri – det va vi! Nå går en av døtrene mine på Inderøy videregående skole. På drama. Jeg tror hun har like stor glede over årene på Inderøy som jeg hadde. Kjære fylkeskommune: Bevar MDD-linjene!