Det ble litt stillere etter at du dro. Litt stillere i Trondheim, i Trøndelag. I hjertene våre. I går kveld utenfor Lerkendal var det stille. Blomster og lys og snø, og selv om det var snøstorm var det helt stille på Nils Arnes Plass. Som om vi stod midt i stormens øye, og lite kan vel være et mer passende bilde på din tid her på jorden. Full fart rundt deg, men tilsynelatende alltid med kontroll over begivenhetene. Trygg, rolig, klok.

Jeg har slitt i dag med å formulere hvor mye du har betydd for meg, for mine venner, for alle de jeg snakker og puster Rosenborg sammen med. Det finnes faktisk ikke ord, Nils Arne. Paradoksalt nok er kanskje den eneste som kunne sette ord på så store ting, nettopp deg.

Det er lett å ty til eufemismer i møte med noe så endelig som døden. Noen går bort. Noen vandrer heden. Noen går inn i evigheten. Og kanskje er det denne siste som passer best på deg, Nils Arne. For er det én person som går inn i evigheten – så er det virkelig deg. Da jeg stod og betraktet blomstene og lysene på Nils Arnes Plass i kveld, ble jeg grepet av synet av en jente på kanskje 12-13 år, som gikk frem og la ned blomster for deg.

Alt for ung til å huske din trenergjerning, annet enn gjennom historier. Men likevel kjente også hun at hun måtte være der. Det viser for meg at du går inn i evigheten – for så lenge det fins mennesker som elsker Rosenborg, så fins det mennesker som husker deg.

Tusen takk for alt, Nils Arne. Nå kan du endelig slappe av. Godt jobba.