Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Tore O. Sandvik: Er «kunnskapsbasert ruspolitikk» ikke annet enn fine ord som man kan fjonge opp et partiprogram med, eller tar dere forskningen på alvor?

Dere sitter nå med makten til å avgjøre utfallet for vår tids viktigste sosiale reform.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du og dine partifeller har en enestående mulighet kommende helg. Dere sitter nå med makten til å avgjøre utfallet for vår tids viktigste sosiale reform. Med makten til å avgjøre hvordan de mest sårbare og stigmatiserte i samfunnet vårt skal bli møtt. Hvilke forståelsesrammer og normer som skal gjøre seg gjeldende for fremtiden i vårt sosialdemokratiske velferdssamfunn.

Vi som hørte deg på Politisk kvarter i NRK mandag morgen er usikre på om du har forstått hvorfor akkurat denne reformen er så utrolig viktig, og hvem den er viktig for. Straff er et tiltenkt onde og skal føles som et onde for de som rammes av den. Straff skal virke normgivende og signalisere for samfunnsborgere forskjellen mellom moral og umoral. Straff skal være en psykisk belastning som du for enhver pris ønsker å unngå.

Jeg skal gjøre et forsøk på å prøve å få deg til å forstå. Så jeg vil fortelle historien om Ingeborg. Barnevernsjenten som ble plukket opp av politiet da hun var 15 år og som ba om bistand etter å ha vært utsatt for et overgrep. Ingeborg turte ikke å anmelde overgriperen sin, men ble den gangen selv anmeldt av politiet, da det viste seg at hun hadde brukt ulovlige rusmidler.

Jeg vil fortelle om Eva. Kvinnen som ringte til politiet da hun ble truet med pistol og beskutt i egen leilighet, men som ble sendt på glattcelle hvor hun måtte kle seg naken for politibetjentene som skulle ha beskyttet henne. Det viste seg nemlig at hun hadde røykt hasj. Den psykiske påkjenningen etter politiets behandling ble Evas gateway til heroin.

Jeg vil fortelle om André. Den unge mannen som brukte benzodiazepiner og hasj for å dempe indre uro som følge av ADHD og angst. Han ble ransaket av politiet på offentlig gate, tatt med to jointer, kjørt til politihuset hvor han ble tvunget til å kle seg naken før politiet låste han inn på glattcellen. Straffen fungerte nok etter hensikt, for den føltes som et onde. Det var rett og slett såpass vondt at rusproblemet og de psykiske lidelsene som André allerede slet med ble større i omfang og alvorsgrad.

I debatten om rusreformen har politiet uttrykt sterk bekymring for at avkriminalisering vil føre til at de mister maktmidler til å etterforske narkotikalovbrudd blant mennesker som deler historier med Ingeborg, Eva og André. I NRK-programmet Debatten 11. Mars, fortalte politikontakt i Trøndelag politidistrikt, Hanne Blekkan om vanlig prosedyre når hun tar en 17-åring i å røyke hasj. «Da må jeg ransake lommene og sjekke på mobil hvor salgsleddet er». I forrige uke fikk vi servert video av en ung gutt som ble tvunget av politiet til å kle seg naken og vise frem kjønnsorganet sitt på en offentlig plass i Oslo. Vi har fått vite at det ikke ble opprettet straffesak, og det er dermed utelukket at gutten hadde gjort noe ulovlig.

Nå har Riksadvokaten redegjort for lovligheten ved politiets makt(mis)bruk som ble beskrevet av Hanne Blekkan og som ble vist i en video som ble filmet på åpen gate i Oslo. Det fremkommer at slike tvangsmidler er ulovlig, og historier fra brukere og politiet selv forteller oss at den ulovlige praksisen er utbredt.

For hva kan politiet egentlig gjøre ved mistanke om at en ungdom er ruspåvirket? De kan spørre pent om ungdommen kan vær så snill og svare ærlig på spørsmålene de stiller, men de kan ikke kle av dem, eller ransake telefon og bolig. Avdekkingsmetodene er sterkt innskrenket, og har egentlig alltid vært det, men politiet har ikke alltid operert etter loven.

De som nå risikerer å bli tatt for å ha brukt ulovlige rusmidler er ungdom som inkriminerer seg selv, eller ungdom som tilkaller hjelp i nødsituasjoner knyttet til bruk av ulovlige rusmidler. Bruk av ulovlige rusmidler er etter Riksadvokatens redegjørelse i praksis nesten avkriminalisert. Ungdom må bare få vite at de etter loven ikke er pålagt å forklare seg om forhold som de risikerer å bli straffet for.

Ser vi noen farer ved dette? Kan det tenkes at ungdom som ser venner gå i overdose vegrer seg mot å tilkalle hjelp hvis de vet at de blir straffet i neste runde? Kan det hende at noen tar sjansen på at det vil gå bra og at kompisen ikke er like dårlig som han ser ut? Faren for dette er faktisk ganske stor.

Foreningen tryggere ruspolitikk har allerede gjennomført en spørreundersøkelse som viste at 40 prosent av ungdom som befant seg i en nødsituasjon knyttet til bruk av ulovlige rusmidler ikke varslet 113. Grunnen? De var redd for at politiet skulle bli involvert. Trusselen om straff er såpass skremmende at den har potensiale til å ta liv.

Hvorfor er det da slik at ungdommer likevel ruser seg? De fleste tar sjansen på at de ikke blir oppdaget. Ulovlig rusmiddelbruk er nemlig ganske lett for brukere å skjule, og vanskelig for myndighetene å oppdage. Dette er kanskje også grunnen til at den ene kartleggingsundersøkelsen etter den andre viser at straffepolitikk ikke har allmennpreventiv effekt. For i samfunn der en har sluttet å kriminalisere barn og unge, har bruken av ulovlige rusmidler verken økt eller redusert i betydelig grad. Men flere mennesker har fått hjelp, fordi de har turt å be om det.

Når det gjelder ruspolitikk har Ap en stolt historie. Torvald Stoltenberg og hans datter Ninni, var frontkjempere i kampen for solidaritet med mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Krigen mot narkotika viste seg å ikke være en krig mot farlige rusmidler, men mot samfunnets mest sårbare mennesker.

Hva blir Arbeiderpartiets neste steg? Når kortene er lagt på bordet og forskningen er kjent, og vi vet at arbeiderklassens barn har syv ganger høyere sannsynlighet for å straffes, og at disse barna tar størst skade av straff, vil dere velge å se en annen vei? Vil helgen vise oss at vår tids viktigste sosialpolitiske reform var et politisk spill for arbeiderklassens største parti? Har Arbeiderpartiet forkastet sin rolle som arbeiderklassens forsvarere?

Er «kunnskapsbasert ruspolitikk» ikke annet enn fine ord som man kan fjonge opp et partiprogram med, eller tar dere forskningen på alvor? Det er fristende å tenke at Aps rusreformmotstandere, med sin vinglete leder i spissen, overser kunnskapen vi har tilgjengelig fordi debatten om rusreformen har blitt en politisk maktkamp, heller enn et ønske om å føre solidarisk ruspolitikk i tråd med sosialdemokratiske verdier. Jeg håper jeg tar feil. Heia solidaritet, heia forskning og heia arbeiderklassen. Godt landsmøte.

Kommentarer til denne saken