Gå til sidens hovedinnhold

Kjernen i Trøndelag Aps problemer er at de behandler hverandre så brutalt

I høst er det stortingsvalg, og partiene skal gjøre alt de kan for å få velgerne til å like dem. For Arbeiderpartiet blir det en krevende jobb, når det virker som så få i partiet liker hverandre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det foregår nå en åpen kamp om hvordan vi i offentligheten skal forstå alt bråket rundt AUFs medlemspraksis.

Bråket i Arbeiderpartiet har opphav i en hemmelig rapport som før den ble framlagt ble lekket til mediene, og som en rekke AUF-kilder jeg snakker med stiller seg helt uforstående til. På toppen av det hele bygger deler av rapporten på forhold som Arbeiderpartiet og AUF sentralt sier de allerede har fulgt opp.

Om du blir forvirret av dette, er du ikke alene. For i denne saken henger ikke alt på greip. Det kan for eksempel ikke både stemme, som AUFs generalsekretær Sindre Lysø sier, at «forholdene ble tatt grundig tak i, og AUF har i ettertid satt inn flere kontrollmekanismer for å fange opp feil i flere ledd», og at medlemstallene i Trøndelag AUF basert på såkalte «tikronersmedlemskap» hadde en så dramatisk utvikling at personer og lag i Trøndelag Ap fortsatte å reagere.

Men det er mye annet som kan være sant på en gang, og som kanskje kan bidra til å opplyse en sak som sett fra utenfor AUF og Arbeiderpartiets rekker er vanskelig å få tak på.

Jeg er som tidligere nevnt kjent for å ta feil sånn omtrent halvparten av tiden. Men her er fem ting jeg føler meg ganske sikker på, om de pågående konfliktene i Trøndelag Arbeiderparti:

For eksempel er dette sant:

AUF har et kulturproblem i sin verving av medlemmer, og har hatt det i lang tid.

At AUFs medlemspraksis har en lang og problematisk historie er det nesten meningsløst å nekte for.

All den tid jeg verken har sett eller lest det som for tiden er Trøndelags mest omtalte rapport - den om AUFs vervepraksis i Trøndelag - blir det helt useriøst av meg å skulle spekulere i innholdet i den. Men helt uavhengig av rapporten kan det ikke være tvil om at AUF skiller seg tydelig fra andre politiske ungdomsorganisasjoner i sin tilnærming til verving.

VG kunne i januar melde at kun 19 prosent av Trøndelag AUF sine medlemmer i 2019 var med videre fra året før. Av i alt 2 606 medlemmer i 2019 (ja, det er et høyt tall) var det kun 487 som betalte mer enn ti kroner for sitt medlemskap. Dette er en ekstrem «omsetning» av medlemmer, og tyder på at svært mange av medlemmene ikke har hatt et veldig bevisst forhold til sitt medlemskap i et ungdomsparti.

Samtidig er dette sant:

AUF kan ikke lastes for at enkelte Arbeiderpartilag selv har valgt å gi AUF så stor innflytelse.

Trøndelag Arbeiderparti og enkelte partilag har en svært raus praksis overfor AUF, der AUFs innflytelse i Arbeiderpartiet avhenger av AUFs medlemstall. Dette er et nærmest ukjent fenomen i andre partier, og prinsipielt vanskelig å forstå fra utsiden: Hvorfor skal medlemstallet i én uavhengig organisasjon kunne påvirke prosesser i en annen uavhengig organisasjon? Hvorfor er det så viktig for AUF at det skal være tilnærmet gratis å bli medlem?

Svaret er ganske enkelt at mange av partene som nå retter beskyldninger mot hverandre, lenge har vært tjent med at det fungerte slik. Arbeiderpartiets rause tildeling av AUF-delegater til viktige møter har gitt AUFerne en makt i eget moderparti som er nesten utenkelig i for eksempel Unge Høyre, Sosialistisk Ungdom eller Unge Venstre. Og denne makten har ofte kommet til overflaten i form av lojalitet til Ap-politikerne som har støttet AUFs innflytelse i partiet, som leder i Trondheim Ap Hanne Moe Bjørnbet, stortingsrepresentantene Eva Kristin Hansen og Trond Giske, og tidligere kommunalråd og lokallagsleder Rune Olsø. Alle disse har jo hatt mye av sin maktbase i støtten fra nettopp et sterkt AUF, med tusenvis av tikronersmedlemmer i ryggen.

Det er derfor unektelig ganske pussig å være vitne til at ledelsen i Trondheim Ap i går plutselig var for å avskaffe AUFs tikronersmedlemskap. Det er mildt sagt nye toner.

Dette maktforholdet mellom AUF og Arbeiderpartiet har lenge vært til stor fortvilelse for andre i partiet, som May Britt Lagesen, ordfører Rita Ottervik da det stormet som mest rundt Rune Olsø, og som Milian Myraunet, som rett og slett trakk seg fra Trondheim Aps liste i åpen protest mot AUFs innflytelse.

Denne debatten i Arbeiderpartiet er ikke ny. I januar 1999 kunne den unge BT-journalisten Frank Rossavik melde om opprør i Bergen Arbeiderparti mot at AUF med sine tikronersmedlemmer fikk så stor makt i moderpartiet.

Men det er også sant at det unektelig ser ganske tilforlatelig ut når Trøndelag og Trondheim Arbeiderparti fattet ny interesse for AUFs medlemspraksis akkurat da alliansen mellom AUF og en rekke nøkkelpersoner i Ap ble brutt i fjor høst:

Timingen er litt påfallende.

Spesielt med tanke på at rapporten som beskriver forholdene i AUF - og som svært få har hatt tilgang til - lekket til offentligheten før Aps eget fylkesstyre fikk se den.

Men at timingen virker påfallende, trenger ikke bety at tidligere AUF-leder Håkon Einarsve har rett når han i Adresseavisen hevder at dette er et spill for å skade AUF. Det lukter riktignok åpenbart agenda lang vei når en slik rapport lekker før den behandles - det trenger en ikke være AUFer for å tenke. Og det er også foreløpig uvisst hvordan det egentlig fungerer når kontrollkomiteen i én organisasjon (Trøndelag AP) ettergår medlemslistene til en annen organisasjon (Trøndelag AUF) - og grunnen til at dette er vanskelig å ta stilling til, er jo at rapporten ikke er tilgjengelig for offentligheten annet enn gjennom lekkasjer.

Men på den annen side har jo AUFs innflytelse og metoder vært en omstridt sak lenge før det oppsto konflikt mellom AUF og deres tidligere allierte, med bakgrunn i konflikten rundt Trond Giskes lederkandidatur i fjor. Det framgår jo både av at:

  1. Varslene jo vitterlig eksisterer,
  2. at varslene vitterlig ble videreformidlet av en Ap-tillitsvalgt som i lang tid før fjorårets bråk var bekymret over utviklingen i AUF,
  3. og av en rekke offentlige konflikter de siste årene.

Motstand mot AUFs vervemetoder og innflytelse er ikke et fenomen som oppsto i fjor høst. AUF støttet for øvrig opp om Trond Giskes lederkandidatur helt fram til to dager før fjorårets årsmøte.

En fjerde ting som er sant, er at:

Arbeiderpartiet har fortsatt en lang vei å gå i hvordan de behandler vanskelige, organisatoriske saker.

Det er for eksempel svært vanskelig å fatte hvordan varslene Nidaros omtalte i går kunne gå runden i partiorganisasjonen i nesten to år før de til slutt endte opp i Trøndelag Aps kontrollkomité. Om dette ble tatt tak i av Ap og AUF sentralt, er det jo rart at ingen i Trøndelag Ap og AUF fikk det med seg. For det gjorde de jo åpenbart ikke. Et varsel kan ikke både være kjapt utkvittert av partiorganisasjonen sentralt, og være et eksempel på en svært problematisk praksis som fortsatt vedvarer.

I fjor sto en rekke tidligere Ap-kvinner fram på Trønderdebatt og fortalte om en rystende og helt uholdbar partikultur, spesielt for unge kvinner. Beretningene vitnet om en kultur som hadde fått vedvare over to tiår, og som fortsatt ikke var tatt tak i.

Etter det jeg får opplyst har de som sto fram i våre debattspalter knapt hørt noe fra Trøndelag Arbeiderparti i ettertid - og flere har ikke hørt noenting. Det er vanskelig å forstå. En skulle jo nesten tro at også de satt på erfaringer som ville vært nyttige i Arbeiderpartiets opprydningsarbeid?

En konklusjon jeg derfor tør driste meg til å mene er sann, er derfor denne:

Arbeiderpartiet har et kulturproblem der det virker som om folk læres opp til å være brutale mot hverandre

Felles for svært mange av Trøndelag Arbeiderpartis problemer de siste årene bunner vel så mye i hvordan folk behandler hverandre, som i reell, politisk uenighet.

Den seksualiserte trakasseringen, og den trege og manglende oppfølgingen av det som har kommet fram.

Den bisarre AUF-prosessen mot Leon Bafondoko.

De stadige lekkasjene.

Kupp i lokallag.

Anklager om trusler, og påstander om «desperasjon» som tilsvar.

I høst er det stortingsvalg, og partiene skal gjøre alt de kan for å få velgerne til å like dem. For Arbeiderpartiet blir det en krevende jobb, når det virker som så få i partiet liker hverandre.

Kommentarer til denne saken