Et praktbygg i Klæbuveien ved Vassdragslaboratoriet bærer mer og mer preg av et spøkelseshus med knuste vinduer og dører som slamrer. Den opprinnelige hvite fasaden er blitt mangefarget, men tenderer mot grått og svart. De fleste av oss som kunne ha vært så heldige å komme i besittelse av et slikt bygg, ville vært stolt og ytet sitt for at det skal fremstå som det praktbygget det en gang var.

Men i dag bærer markedet preg av at de som har ryggrad til å kjøpe slike hus også har en ryggsekk stor nok til å rive praktbygg for å «utvikle» prosjekter i form av blokker. De tyter det opp på steder hvor en minst kunne vente det. Selv om det kan ta år som her, er den potensielle profitten så stor at utbyggingen ikke er under tidspress. Det er jo den nye kjøperen som må betale gildet.

Vi som ferdes langs Klæbuveien daglig undrer oss. Det er en skamplett i terrenget! Er vi bondefanget i eierens forgodtbefinnende? Allmennheten har ingen myndighet.