Det er alvorlig når brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester og deres pårørende er redde for å klage fordi de frykter at det vil gå ut over tjenestetilbudet. Men dette er en av hovedkonklusjonene vi kan trekke ut av årsrapporten for ombudet i Trondheim kommune. Og det overrasker ikke.

Min erfaring etter kontakt med mange pårørende i Bo og Aktivitetstilbudet for utviklingshemmede er at de som har vært i kontakt med ombudet er godt fornøyd fordi de opplever å bli hørt. Det er viktig for mennesker som bruker så stor del av livet sitt på å ta vare på sine nærmeste, men som opplever at de ikke blir hørt av ledere og ansatte i BOA. Flere har fortalt at de har henvendt seg til ordføreren flere ganger, men at hun aldri svarer dem. Å lytte til brukere og pårørende er å vise respekt. Det er det minste vi kan gjøre som kommune og som folkevalgte.

Flere pårørende har tidligere fortalt meg at de er oppfordret til ikke å gå til media med saken sin. Nå bekrefter ombudet at mange er redde for å klage. Slik kan vi ikke ha det!

Forøvrig er det lite som overrasker i Ombudets omtale av tilbudet i BOA:

«Henvendelsene går ofte ut på at det er et stort ulikt antall ansatte som arbeidet med den enkelte beboer. Dette er svært uheldig da flere av beboerne har et stort behov for forutsigbarhet for å fungere godt i hverdagen. For å kunne sikre gode tjenester til den enkelte må det opprettes en fast og stabil personalgruppe til den enkelte beboer, men det viser seg å være vanskelig å gjennomføre når tjenesten preges av stor gjennomtrekk av ansatte, sykemeldinger og et høyt antall deltidsstillinger. En for stor andel ufaglærte, manglende kompetanse blant ansatte er noe som selvsagt vil ha betydning for kvaliteten på tjenesten».

Ombudet bekrefter gjennom sin årsrapport det som kommunerevisjonen har funnet gjennom sin forvaltningsrevisjon. Kvaliteten holder ikke mål. Nå gjenstår det at det politiske flertallet tar konsekvensen av det vi har lært. Det er dessverre ikke alt for stor grunn til optimisme.