Gå til sidens hovedinnhold

Klimabrøl - men hva så?

Klima er utvilsomt den store enkeltsaken i årets valgkamp. Det vil vi nesten ikke merke i valgresultatene fra Nord-Trøndelag mandag.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

FNs klimapanel, med 195 medlemsland bak seg, er neppe særlig opptatt av norsk politikk, men 9. august skulle man nesten tro de var det. Panelets sjette rapport kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt hvis man ville forme årets stortingsvalgkamp. Akkurat i det partier, medier og folk flest var i valgkampmodus etter sommerferien, kom rapporten deisende inn, og overskygget de fleste andre saker.

Så, i forrige uke, valgte regjeringen å annonsere at de legger om oljeskatten - blant annet for å redusere skattegevinsten av å lete etter ny olje.

Disse to sakene har gjort klima til den utvilsomt mest dominerende saken i valgkampen. Med unntak at KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads noe umoralske bruk av ordningen med fri stortingsleilighet, er det faktisk lite annet enn klima vi husker fra årets valgkamp.

Likevel vil klimadebatten knapt påvirke mandagens valgresultat.

I mediene har det vokst fram en uvane om å omtale MDG, Venstre og SV som "klimapartiene", nærmest som om disse tre partiene objektivt skulle ha en bedre klimapolitikk enn alle de andre. Tross den voldsomme oppmerksomheten om klima, har ikke disse tre gjort noe stort byks. Venstre og MDG vaker begge rundt sperregrensa, slik de har gjort i hele år. SV har på flere målinger en markant fremgang, men selv i eget parti vil man gi Aps fall mer av æren for det enn klimasaken.

Tirsdag kom resultatene fra årets skolevalg, og de tegner et enda tydeligere bilde.

MDG, partiet som mer enn noen snakker om grunnleggende klimaendringer burde vært i posisjon til å vokse nye høyder. I stedet klarte bare MDG 6 prosent, som er 4,9 prosentpoeng tilbake fra skolevalget i 2017. Venstre gikk fram 0,6 prosentpoeng, og SV fram fram 2,9, men disse tre såkalte klimapartiene gikk altså til sammen tilbake 1,4 prosentpoeng.

I stedet er det Frp som går fram, 5,8 prosentpoeng til 13,9 prosent. Og det i et år hvor innvandring, partiets hovedsak mer enn noen annen, nesten ikke har vært tema. Dette kan tyde på at hvis klima har bidratt til noen velgervandringer, så er det økt oppslutning til partiet som mer enn noen andre vil bremse all klimaomstilling som ikke er markedsmessig fundert.

Kanskje viser dette at ungdommen ikke er som vi tror. Det er ikke nødvendigvis noe unisont krav fra alle unge om å totalomlegge norsk politikk. I stedet kan mange av dem være individualister, og like utsatt for høyrekrefter som venstrekrefter.

Skolevalgene er dessuten interessante fordi de ofte er en svært god indikator på stortingsvalget. I så fall kan mediene ha undervurdert særlig Frp.

På et vis er det overraskende at særlig MDG ikke lykkes mer. Skulle partiet mandag havne under sperregrensa, vil det være et politisk magaplask av de sjeldne. Men kanskje er det ikke så overraskende likevel. Velgerne er helt åpenbart ikke enige med partiet i verken virkelighetsbeskrivelse eller løsninger. Mer enn noe annet oppfatter folk at en stoppdato for leting og etter hvert produksjon av olje er klimasak nummer én for MDG - men partiet faller totalt igjennom når de skal svare på hvordan statsbudsjettet skal gjøres opp uten disse inntektene.

Folk virker dessuten ikke å tro noe særlig på de alternative løsningene til disse "klimapartiene". Både de og andre parti er enige om at fossil energi skal erstattes med fornybar energi, men løsningene virker lettvinte. Både SV og MDG snakker om havvind og solkraft, løsninger som høres enkle ut, men som krever enorme investeringer. Sol og vindkraft til havs er dessuten tiltak alle partiene snakker om.

I andre energispørsmål, som vindkraft på land eller utbygging av ny vannkraft er ikke det store klimaspørsmålet like viktig lenger - da er det lokalmiljø som veier tyngst. Summen av dette kan bli at velgerne oppfatter store ord, men lite ny politikk, fra «klimapartiene».

Derfor er det også urettferdig å kalle tre av partiene for «klimapartier», og dermed implisere at Ap, Høyre, Sp, KRF, og også Frp ikke er opptatt av klima. Dette er ikke en konkurranse om å snakke mest mulig om klima, men en politisk prosess for å finne en rask og fornuftig omstilling, som ikke samtidig torpederer hele vår samfunnsmodell.

Her i Nord-Trøndelag hadde disse tre «klimapartiene» MDG, SV og Venstre til sammen 9 prosent oppslutning i 2017, og på flere av målingene i årets valgkamp ligger de akkurat på dette nivået. Også her i fylket har denne trioen en klart lavere oppslutning i skolevalget enn i skolevalget sist. Og ingen av dem er i nærheten av et direktemandat, noe som krever godt over 10 prosent oppslutning.

Dette betyr ikke at folk ikke bryr seg om klima. Både velgere og hele det politiske spekteret har tatt FNs klimamål innover seg, og i stort er det bred enighet om kraftige reduksjoner i utslipp. Når det blir helt naturlig å kjøre Tesla i Snåsa, har vi faktisk kommet et godt stykke i omleggingen, og tempoet i det grønne skiftet er helt greit, i nordtrøndernes øyne.

Kommentarer til denne saken