Gå til sidens hovedinnhold

Klimakamp som generasjonskamp?

Som massebevegelse har «klima» antakelig tyngre kår i dag enn for eksempel «arbeiderkamp» og «kvinnekamp» hadde da de var på høyden.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste årene har generasjonsperspektivet fått mye klimapolitisk oppmerksomhet. Skolestreik for klimaet med Greta Tunberg som frontfigur har vokst til en global bevegelse. Her hjemme har ungdomsorganisasjoner stått i front for aksjoner som kampen mot gruvedrift i Repparfjorden, og «klimasøksmålet» som forsøkte å få staten dømt etter grunnlovens miljøparagraf for å åpne nye oljefelt i Barentshavet. Forskning viser at folk under 29 år jevnt over er mer positive til klimakutt og bekymrer seg mer for klimaet enn andre deler av befolkningen.

Hvordan kan vi forstå disse symptomene på det som fremstår som en generasjonskamp om planetens fremtid? På den ene siden kan noen kjennetegn ved moderne, liberale demokratier gi noen hint.

Vi samler ungdommer, klimaaktivister, industritillitsvalgte, forskere og næringslivsfolk møtes til en annerledes debatt om vår tids store spørsmål: Klimakrisa. Splitter klimasaken generasjonene? Og hva må gjøres?

Demokratier som det norske er en form for kompromissmaskiner, hvor interesser konstant brynes mot hverandre, men hvor resultatet sjelden er et radikalt brudd med eksisterende orden. I dette ligger det et konsensusideal hvor mange aktører arbeider for en bredt fundert politikk som de fleste interesser kan samles rundt. Dette har noen fordeler. Det sikrer en stabilitet, og gjør at samfunnet ikke kullkastes av plutselige stemningssvingninger i befolkningen. Samtidig har slike systemer en tendens til å reprodusere seg selv. Dette betyr ikke at elitene aktivt konspirerer mot resten av oss for å holde på status quo, men heller mot at vi har bygget inn hensynene til store og tunge samfunnsinteresser i beslutningsprosessene. Som Stein Rokkan formulerte det allerede i 1966: «stemmer teller, ressurser avgjør». Også dette peker mot stabilitet heller enn hurtig endring.

På den andre siden hevder en del forskere at våre samfunn nå i stor grad preges av en uthuling av det vi kan kalle en felleskulturell basis for politiske beslutninger. Dette betyr at det i dag finnes mange og svært ulike fortellinger om og forståelser av hva som er sant, hva som er gode verdier, og hvordan vi bør leve og organisere våre samfunn. Samtidig er disse forståelsene og fortellingene i hurtig endring. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det betyr at det i dag er tyngre å samle de store folkemassene bak overordnede narrativ om hva slags samfunnsutfordringer vi står ovenfor og hva slags forandringer vi behøver. Som massebevegelse har «klima» derfor antakelig tyngre kår i dag enn for eksempel «arbeiderkamp» og «kvinnekamp» hadde da de var på høyden.

I et slikt lys gir diagnosen om ungdomsopprør mening som en form for ventil. Kombinasjonen av å oppleve at endring er nødvendig, at vi har dårlig tid, og at de demokratiske institusjonene i liten grad evner å levere utslippskutt på en overbevisende måte gir god grobunn for protest. Europeiske meningsmålinger gir grunn til bekymring, da en økende andel unge Europeere utrykker at de tror autoritære styresett er bedre egnet enn demokratiske til å hanskes med klimaproblemet.

Samtidig er det antakelig grunn til å stille spørsmål ved om ungdomsopprør er noen særlig god diagnose på situasjonen i Norge. Årets skolevalg ga ingen entydig storeslem for partiene med tydeligst klimastempel, og peker heller mot at ungdommens interesser er like varierte som resten av befolkningens. Interessen kanaliseres ofte inn mot spesifikke saker. Der fortellingen om «klima» kanskje er for altomfattende er fortellingen om gruvedeponi i Repparfjorden mer håndfast og muliggjør en mer konkret mobilisering.

Med kritiske briller er det også mulig å stille spørsmål ved hvem som i dag tjener på en analyse som gir oss diagnosen «generasjonskamp om klima». Internasjonalt har mange forsøkt å ramme Greta Tunbergs bevegelse ved å fremstille henne og hennes allierte som barn. På den ene siden har det blitt argumentert for at de ikke forstår voksenverdens politiske realiteter, og at de derfor fremmer for radikale og utopiske visjoner. På den andre siden har det blitt hevdet at Greta selv er en brikke i sine foreldres og andre radikale voksnes spill. I begge varianter av argumentet blir klimabevegelsen umyndiggjort og dens legitimitet avfeid med henvisning til aksjonistenes alder. En tredje og mer subtil variant kan vi høre når etablerte aktører til stadighet hevder at vi må sette vår lit til ungdommen når det gjelder å få til omstilling. Dette gir ungdommen makt på retorisk nivå, men innebærer samtidig en utsettelse av problemet. Vi kan først komme skikkelig i gang når dagens unge sitter i førersetet – en gang i fremtiden.

Dagens klima- og bærekraftsutfordringer krever radikale endringer i hvordan vi som art forholder oss til vår egen planet og dens ressurser. Dette vil bli konfliktfylt, og vil antakelig kreve at vi utvider rammene for demokratisk politikk. Vår konsensusorienterte modell er allerede under trykk, noe vi blant annet kan se ved at stadig flere beslutninger flyttes ut av folkevalgte forsamlinger og inn i bedriftsstyrer eller rettsaler.

Samtidig må vi nok tåle mindre konsensus og steilere fronter også i politikken. Alder er en av mange kandidater for demokratisk utvidelse: Bør vi for eksempel vurdere å senke alderen for stemmerett for å sikre at flere fremtidige interesser allerede nå kommer tydeligere til orde?

Kommentarer til denne saken