Klimanørds i forkledning

Det er lenge siden nå - og jeg mistenker at dagens skoleungdom synes dette virker litt fjernt, men: På midten av nittitallet var det ikke nødvendigvis slik at det sto høyt i kurs i skolegården å være skoleflink. Tvert imot skulle en helst ikke være noe skolelys, slikt var for tapere og nørds. Så i løpet av årene på ungdomsskolen husker jeg mer enn ett tilfelle av det skjulte skolelyset - eleven som jobbet hardt og var flink i de fleste fag, men som gjorde så godt hun eller han kunne for å holde det skjult, og forbli en del av gjengen.

Støre-regjeringen er skoleflink. Regjeringen ledes av en dreven utenrikspolitiker med diplomat-image. Regjeringskollegiet er et sterkt lag, en kombinasjon av drevne toppolitikere og nye ansikter som etter alt å dømme vil greie å fylle rollene sine med autoritet.

• Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel seks: Klima og natur.
• Hurdalsplattformen kan leses her.

Og Hurdalsplattformens klimakapittel oser av en regjering som er ivrig etter å motbevise stemplene som «grå». Ikke minst bærer regjeringens varslede klimapolitikk preg av en sosialdemokratisk vilje og arbeidsform som - for å være brutalt ærlig - til nå har vært rimelig fraværende for Arbeiderpartiets del. Norges største og ledende parti har liksom aldri greid å bli fortrolig med klimasaken, slik partiet med største selvfølge eier spørsmål om arbeidsliv, helse- eller industripolitikk, og derfor er det hovedsakelig klima, og ikke natur, jeg også vil se nærmere på her. Der de fleste Ap-politikere kan forsvare den norske modellen med største innlevelse, er det et fåtall av dem som greier å snakke om klimaomstilling uten å bli svett i håndflatene og flakkende i blikket. Slikt har vært outsourcet til AUF og en liten fløy av grønne Ap-politikere som aldri har tilhørt flertallet.

Dét er det åpenbart at Arbeiderpartiet ønsker å gjøre noe med. Tidene forandrer seg sakte, men sikkert, og det bærer partiets løsninger preg av. Når regjeringen varsler «et nasjonalt råd for rettferdig omstilling der arbeidslivets parter har en sentral rolle» kan en vel knapt finne et mer arbeiderpartisk virkemiddel. At et slikt korporativt tankesett har funnet veien inn i regjeringsplattformens klimakapittel, tyder på et Ap som er mer fortrolig enn før med å gjøre klimapolitikken til sin egen - klima har åpenbart blitt en viktigere del av Arbeiderpartiets selvforståelse.

I gjengen finnes både tøffingene i LO, og de nye Senterparti-velgerne som blant annet har blitt lokket til partiet av løfter om statsregulerte pumpepriser på drivstoff.

For få år siden ville et Ap som i regjering går inn for å øke co2-avgiften på sokkelen vært utenkelig. For ikke å snakke om et Arbeiderparti som setter av et helt delkapittel i sin regjeringsplattform til en ganske så gjennomarbeidet plan for sirkulærøkonomi! At regjeringen vektlegger behovet for en større arbeid innen klimatilpasning tyder også på en økende erkjennelse av klimaendringenes brutale virkelighet. Og regjeringen skal opprette Bionova, en finansieringsmekanisme til støtte for klimatiltak i landbruket. Det er sårt etterlengtet, til nå har landbruket vært noe en helst ikke snakker om i klimasammenheng. En hellig ku, så å si.

Men alt dette betyr jo ikke at politikken som meisles ut er tilstrekkelig. Bekymringsfullt ofte er det slik at når virkeligheten innhenter klimavitenskapen, viser klimaendringene seg å ha kommet lengre enn vi trodde. Der kriseforståelsen så avgjort var til stede på alle plan i samfunnet da koronaen traff oss i fjor, fungerer ikke klimasaken slik. Den er fortsatt for fjern og abstrakt for mange. Ved inngangen til høynivådelen av klimatoppmøtet i dag er det lite, om noe, som tyder på at verden har satt seg i stand til å greie å stoppe katastrofale klimaendringer. I norsk politikk er klima fortsatt en sak for i morgen. Vi gjør noe i dag fordi det er rett, men ikke fordi vi egentlig frykter konsekvensene - de rammer jo mest noen andre, et annet sted, en annen gang.

Om mindre enn en generasjon vil mange i Norge rive seg i håret over at vi sløste vekk tiår med mulighet for handling på denne måten. For klimaendringene begynner allerede å merkes her hjemme også. I landbruket, i rasutsatte strøk, i faunaen og floraen vår. Og mye, mye mer vil det bli.

På klimaområdet er Støre-regjeringen den skoleflinke som gjemmer innsatsen sin litt for å slippe å settes i bås med streberne. For i gjengen finnes både tøffingene i LO, og de nye Senterparti-velgerne som blant annet har blitt lokket til partiet av løfter om statsregulerte pumpepriser på drivstoff. De blir ikke imponerte når Støre viser fram den fine skolestilen han har skrevet om sirkulærøkonomi.

Klima har åpenbart blitt en viktigere del av Arbeiderpartiets selvforståelse. 

Og derfor er det et fascinerende avvik mellom Hurdalsplattformens faktiske klimakapittel på den ene siden, og hvordan regjeringens klimapolitikk presenteres i innledningen. For den kunne like gjerne vært hentet fra Fremskrittspartiets talepunkter: «Olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles. Klimapolitikken skal ikke være moraliserende». Regjeringen oppgir selv at «slik bevarer vi et samfunn med små forskjeller og sikrer bred, folkelig støtte til klimapolitikken». Og for all del - dersom klimapolitikken blir nedlatende er den dødsdømt, noe MDGs mislykkende strategi i år er et godt eksempel på. Men en like sannferdig forklaring fra regjeringens side ville vært: «Slik bevarer vi det gode forholdet vårt til Fellesforbundet og oppslutningen vår blant troløse, borgerlige velgere som har gått til Senterpartiet».

Eller bare rett ut: Jeg er ikke sånn klimanørd, ass.

Det spås jevnlig at klimaområdet er det politikkfeltet som vil volde størst utfordringer i møtene mellom regjeringen og det foretrukne opposisjons/støttepartiet SV. Jeg er ikke så sikker. I oljepolitikken er avstanden riktignok stor, men tider i endring, en voksende klimabevegelse blant unge, et næringsliv som begynner å bli utålmodige, og et Høyre som ser muligheten for en ny angrepsvinkel er alle faktorer som peker mot mer bevegelse på klimafeltet i kommende periode enn i forrige. Regjeringen kommer bare til å forsøke å ikke vise det fram så tydelig. De er jo ikke sånne moralistiske klimanørds.