Gå til sidens hovedinnhold

Knebler Sylvi Listhaug ytringsfriheten mens hun stempler og henger ut helt vanlige mennesker på det groveste?

…eller gjelder andre regler for Frp-ledelsen enn for alle andre?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I snart to måneder har kaoset rådet i Oslo Frp. Leder Geir Ugland Jacobsen ledet sammen med partiets selverklærte nasjonalkonservative et fremstøt for å gjenreise Frp som et «patriotisk fyrtårn», til partiledelsens åpenbare fortvilelse. Siv Jensen og Sylvi Listhaug gjorde kort prosess med høyreavviket, kastet Ugland Jacobsen ut av partiet og la ned hele Oslo Frp.

Siv Jensens lojale nestleder Sylvi Listhaug gikk i et oppgjør i VG hardt ut mot sine partiinterne motstandere og trakk til og med paralleller til nazismen (!): «(N)asjonalkonservativ er et begrep som jeg kjenner at jeg får litt frysninger av, for å være helt ærlig», sa Listhaug.

Nå varsler Ketil Solvik-Olsen, en liberal Frper jeg mistenker for å ha omtrent like mye interesse for innvandringspolitikk som jeg har for innebandy, at han står klar til å ta over det (nedlagte) fylkeslaget. Oslo Frp har inntil nå vært kjent for en såpass kompromissløs linje i nettopp innvandrings- og identitetsspørsmål at jeg ikke umiddelbart klarer å se at dette er en naturlig match. Solvik-Olsen ville vært en mer naturlig lokallagsleder her i Trøndelag, der Frp i langt større grad spiller på næringsvennlighet, avgiftsmotstand og kamp for «den lille mann», enn innbitt motstand mot innvandring.

Partiets ledestjerner på ytterste fløy vet oppi alt dette ikke helt hvordan de skal agere. For en trenger ikke følge særlig nøye med i Frp-toppenes kommentarfelt for å se at bråket rundt Oslo Frp splitter velgermassen.

Resultatet er en mildt sagt uklar kommunikasjon til de velgerne som måtte forstå hva «nasjonalkonservativ» betyr.

Per-Willy Amundsen er et godt eksempel: Fra å i 2018 erklære seg som «stolt nasjonalkonservativ», uttalte den tidligere justisministeren til VG før jul at han hadde endret mening: «Jeg er økonomisk liberal og verdikonservativ, i likhet med mange andre i mitt parti. Denne statusen er to og et halvt år gammel, og det har skjedd mye siden den gangen. Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene», sa han med en avvæpnende latter.

Men det skulle vise seg at mye kunne skje også på langt kortere tid enn to og et halvt år, for bare tre uker (!) etter han tok avstand fra begrepet, kunngjorde Amundsen at han (igjen) var tilbake i den nasjonalkonservative folden. «NASJONALKONSERVATIV? Da er ditt parti FrP», var budskapet på Facebook, illustrert med et fotografi av nordlys.

Hvorvidt nordlyset også er truet av innvandring og multikultur, forblir uvisst.

Hele denne saken er dekket av et tett lag med selvmotsigelser. For om det er ett parti som tydelig har slått fast at kritikk mot drøy begrepsbruk i innvandringsdebatten er et angrep på ytringsfriheten, så er det jo nettopp Frp selv.

Helt til de selv dro paralleller mellom egne partifeller og nazismen, og la ned et fylkeslag med tvang.

Støvet har lagt seg. Nå maner Siv Jensen til forsoning i egne rekker. I dagens Politisk kvarter på NRK sa Siv Jensen at nasjonalkonservative er velkomne i Frp, så lenge de følger partiprogrammet.

Men hva da med Sylvi Listhaugs uforsonlige karakteristikker av de samme partifellene for bare to måneder siden? «Det ble en ganske opphetet debatt, og jeg tror ikke det er noe poeng i å forsøke å sette disse opp mot hverandre», sa Siv Jensen.

Dette er nytt. For Siv Jensen og Sylvi Listhaug pleier vanligvis veien å være kort til anklager om «knebling av ytringsfriheten», når de selv får kritikk for å gå for langt i innvandringsdebatten. Så hva skjer egentlig om en benytter Frp-ledelsens egen metode, mot Frp-ledelsens eget oppgjør med Oslo Frp, og det de mener er uakseptable ytringer?

Da kunne en for eksempel fristes til å si at det virker som om Jensen forsøker å skremme folk fra å delta i en demokratisk og fri debatt om utfordringer landet står overfor. Med andre ord forsøker en av Frps fremste tillitsmenn å begrense ytringsfriheten - slik Jensen sa om Eskil Pedersen i 2011.

Eller man kunne kalt Frp-ledelsens angrep mot Oslo Frp for en ren heksejakt, hvor hensikten til Sylvi Listhaug tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid - slik Sylvi Listhaug svarte sine kritikere da hun måtte gå av i 2018.

Og en kunne i samme slengen lagt til at helt vanlige mennesker blitt stemplet og hengt ut på det groveste, bare fordi de støttet Geir Ugland Jacobsen og Oslo FrPs kamp for en streng og rettferdig innvandringspolitikk.

En kunne til og med, slik Siv Jensen utfordret Ap i Stortingssalen i november 2011, spurt henne selv: Er det slik at det er Frp-ledelsen som nå har definisjonsmakten på ytringsfrihet? Er det greit, ifølge Jensen, å omtale Oslo Frp på denne måten?

Ja, er det slik? Er veien kort fra nazi-assosiasjoner til forsoning? I Politisk kvarter virket ikke Siv Jensen lenger helt sikker selv.

Men ingen har noen gang sagt at det ville være lett å bekjempe ytterliggående og uønskede politiske holdninger.

Kommentarer til denne saken