Den 31. mars var undertegnende tilhører på et motiverende, kunnskapsrikt og særs verdifullt arrangement i regi av Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Tittelen på arrangementet var «100 prosent menneske, 100 prosent avhengig av kommunen». Det overordnede temaet var å få belyst, og diskutert, forholdende ved BoA (bo- og aktivitetstilbud). På mange måter kan det sies at arrangementet ble avholdt som en reaksjon på, og forlengelse av, den knusende rapporten om tilstandene ved BoA i Trondheim Kommune.

Rapporten kan blant annet vise til at utviklingshemmede venter i 20 måneder på bolig, at noen av boligene har mangelfullt renhold og skjeggkre i veggene, at tjenesten er underfinansiert, mange får ikke aktiviteter som er tilpasset dem, og at det er høyt sykefravær blant ansatte som fører til store utskiftninger.

Det sterkeste inntrykket på arrangementet ble utvilsomt levert av Siri. Hun er en 31 år gammel kvinne med diagnosen lett psykisk utviklingshemming. Som en konsekvens av diagnosen har hun, blant annet, lære-og skrivevansker. Ingen i salen satt ubeveget når Siri åpenhjertig fortalte om sitt liv og situasjon ved Lade BoA.

Fra barnsben av var Siri sin største drøm å bli barnehagelærer for barn med spesielle behov. Denne drømmen ble, til tross for mangelfull tilrettelagt opplæring, en virkelighet. Hun stortrivdes i jobben sin, og arbeidsgiver var enormt tilfreds med den jobben som Siri gjorde. På dette tidspunktet levde hun hos sine foreldre. Her var forutsigbarhet, trygghet og ro sentrale faktorer som hjalp henne med å lykkes. Med å få utnyttet sitt potensial i høyest mulig grad.

Når Siri flyttet i egen bolig gjennom BoA, endret det meste seg. Dessverre ikke til det bedre. Hun sier at det var skummelt. Følelsen av å være utrygg vokste i henne gradvis. Hun utviklet både angst og depresjon. Dette gikk så hardt ut over jobben i barnehagen, at den eneste utveien var å slutte.

Drømmen hadde blitt et slags mareritt. Hvordan kan overgangen til et BoA-tilbud gjøre livssituasjonen vond? Og fra vondt til verre? Eller for å snu fokuset, som jeg er mer tilhenger av: Hvordan kan Siri og andre borgere som benytter seg av BoA føle seg tryggere og bedre ivaretatt?

Svaret på dette hadde Siri klart for seg. For det første må hun og de andre føle at de blir godt kjent med de ansatte. Siri ønsker at de ansatte må vise mer engasjement, åpne seg ovenfor de som benytter seg av tilbudet og å være mer til stede. I det hele maner hun til forutsigbarhet, trygghet og gjensidig respekt. Dette skaper tillit. En tillit så viktig at ord ikke vil strekke til i søken etter å belyse viktigheten av den. At gjennomtrekken av ansatte er så fremtredende som i dag, hjelper lite for tryggheten. Også at antall sykemeldinger i denne bransjen er så omfattende, er særdeles uheldig når vi taler om å legge til rette for forutsigbarhet for Siri og de andre.

De aller fleste av vernepleierne gjør en formidabel og enestående jobb. Dette innlegget er ikke ment for å dempe den store innsatsen som mange gjør. Vernepleierne ved BoA opplever manglende midler fra systemet. Det er ikke menneskene som forsømmer sine plikter.

Jeg tror ikke at Siri sin livshistorie er unik. Jeg er av den oppfatning av mange flere har opplevd, og opplever, lignede situasjoner. Vi må stille oss følgende spørsmål: Hvorfor slutter så mange ansatte i disse yrkene? Hvordan kan vi bedre tryggheten og de øvrige rammene for beboerne innen BoA? Og hvordan kan vi i bedre grad være i forkant av situasjonen hvor en 18 år gammel borger skal flytte inn i et slikt tilbud?

Steinar Skogmo har arbeidet som vernepleier i mange år. På arrangementet viste han til at det var betydelig bedre bemanning på 90-tallet. Siden den gang har den ubestridte hovedregelen vært kutt og nedskjæringer. Tidligere har jeg skrevet et innlegg om utfordringene ved stadig mer effektivisering og problematisert innføringen av New Public Management. Uten en effektivitetsgrense vil relasjonene og tilliten mellom borgere og ansatte i BoA oppleve slitasje. Vi må gi de ansatte tilstrekkelige rammer slik at Siri og de andre, i større grad enn nå, kan leve istedenfor å eksistere.

På slutten av sitt innlegg spurte faren til Siri følgende spørsmål: Hva vil du si til de som bestemmer? Med en oppløftende klarhet og engasjement svarte hun: Hør på oss! Vi forstår mer enn dere tror. Sannere ord har aldri blitt uttalt. Å snakke over hodene på Siri og de andre løser ingenting. Å undervurdere deres forståelse av sin egen situasjon er heller ingen oppskrift til etterfølgelse. Vi må snakke til og med de menneskene som tilbudene retter seg mot, samt se potensiale i hver og en.