En tirsdag kveld i november måned var en rekke arbeidsledere, pårørende og andre interesserte samlet. Som de våkne, ressurssterke personene vi er, har vi fått rede på at kommunaldirektøren igjen er i ferd med å rasere «verktøykassen» vår, BPA (borgerstyrt personlig assistanse).

Nå vil kommunen frata oss store deler av retten til å ta kontroll over våre egne liv og gjeninnføre det å sentralisere tjenestetiltakene, ved å redusere tildeling av BPA. I de siste 50 årene har det vært en strømning og en holdning i norsk politikk at mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser skal bli inkludert i storsamfunnet, som skulle tilrettelegge og tilpasses slik at ethvert individ skulle føle seg ivaretatt.

Mennesker med funksjonsnedsettelser skulle og skal delta i politiske organer, være med i idrett og kulturliv, gå på skoler og ta høyere utdanning, og «skal» delta i yrkeslivet. Verden har på mange måter gått fremover. På 70-tallet kom endringer i grunnskoleloven, på 80-tallet startet prosessen som endte opp med HVPU- reformen i 1991, mens i 1994 ble neste tiltak satt i verk.

Dette var «Borgerstyrt Personlig Assistanse,» og staten gikk inn med stimuleringstiltak som skulle føre til at borgeren kunne få styre sine egne assistenter og tilværelse. Med tiden viste det seg at denne ordningen fungerte bra for mange. Med en gang staten trakk ut sine stimuleringsmidler ble det snakk om redusering og spørsmål om kommunen skulle tilbakeføre mange av tjenestene som blir utført av assistenter i dag.

En kan på mange måter spørre seg om det at funksjonshemmede har deltatt i ulike prosesser for å få verden fremover har vært spill for galleriet, eller om det er et reelt ønske om at vi skal delta aktivt i samfunnet. Det virker som at når kommuneøkonomien presses blir menneskelige verdier satt til side, og store ord og faglige løfter viser seg å være basert på økonomien i kommunene, ikke et reelt verdisyn.

BPA-ordningen fungerer bra. Retten til selv å bestemme hvem og hva som skal gjøres i og utenfor hjemmet er en befrielse for mange. Nå har kommunaldirektøren i Trondheim har lagt fram et forslag om at kommunen igjen skal ta over mange av tjenestene som assistentene har hatt, og brukerne må igjen forholde seg til mange instanser slik at man på nytt mister muligheten til å styre hverdagen sin.

Snakk om å ta to skritt fram og tre tilbake. I mange år har funksjonshemmedes organisasjoner deltatt i debatter og vært med i råd og utvalg. Til slutt fikk vi BPA, som førte oss ut i «det frie liv.» Nå ser det ut til at kommunene vil ha styringsretten tilbake og lage retningslinjer som igjen skal plassere funksjonshemmede i bås.

Dette er en fordekt tilbakegang til et liv i institusjon og sentralisering av individet. Jeg vokste opp på institusjon og ser tydelig trekk i strukturen i hjemmebaserte tjenester. Med det nye fremlegget som er foreslått fra kommunaldirektøren i Trondheim, ser det ut til at kommunen vil sentralisere tjenesteytelsen og gjøre dette mer eller mindre om til en institusjonalisert tjeneste.

Dette minner på mange måter om totalinstitusjonenes felles mønster som ville samle flere funksjonshemmede under samme «tak», hvor tjenestene skulle utføres uansett behov. Strukturen henger godt i selv om «sentraliseringstaket» foreløpig er borte. Kanskje institusjonene ikke er borte, men vi bare tror det fordi vi ikke ser de store komplekse byggene lenger?